Fortolkninger til Spillereglene

1. Frikastutførelse etter sluttsignalet (2.4-6)
2. Timeout (2.8)
3. Lag timeout (2.10)
4. Passivt spill (7.11-12)
5. Avkast (10.3)
6. Definisjon av en klar målsjanse (14.1)
7. Avbrudd i spillet fra tidtakeren eller delegaten (18.1) 
8. Skadet spiller (4.11) 

 

1) Frikastutførelse etter sluttsignalet (2.4-6)

I mange tilfeller er det laget som er tildelt et frikast etter at spilletiden er utløpt, ikke spesielt interessert i å ta frikastet, enten fordi resultatet av kampen allerede er klart eller fordi frikaststedet er for langt unna motstanderens mål. Selv om reglene teknisk sett forutsetter at frikastet skal tas, bør dommerne i slike tilfeller bruke sunn fornuft og betrakte frikastet som utført hvis en spiller som er omtrent riktig plassert, lar ballen falle til gulvet eller gir den til dommerne.

I de tilfeller hvor det er klart at laget vil prøve å score et mål, må dommerne finne en balanse mellom å gi laget denne muligheten (selv om den er svært liten) og å sikre at det hele ikke utarter til tidslukende og frustrerende «teater». Med dette menes det at dommerne hurtigst mulig skal få spillerne fra begge lag riktig plassert slik at frikastet kan tas med minst mulig spill av tid. De nye begrensningene i regel 2.5 om spillernes plassering og innbytte skal håndheves (4.5 og 13.7).

Dommerne må være svært oppmerksomme på andre straffbare regelbrudd fra de to lagenes side. Vedvarende inngripen fra forsvarsspillere skal straffes (15.4, 15.9, 16.1b, 16.3d). Dessuten bryter angripende lags spillere ofte spillereglene under utførelsen av kastet, f.eks. ved at én eller flere spillere trår over frikastlinjen etter fløytesignalet, men før ballen har forlatt kasterens hånd (13.7, 3. avsnitt) – eller at kasteren beveger seg eller hopper under utførelsen av kastet (15.1, 15.2, 15.3).

Det er svært viktig at ingen ulovlige mål blir godkjent.

2) Timeout (2.8)

I tillegg til de situasjonene som er beskrevet i regel 2.8, og hvor time-out er obligatorisk, forventes det at dommerne skal bruke skjønn når det gjelder behovet for også å gi time-out i andre situasjoner. Noen situasjoner hvor time-out ikke er obligatorisk, men kan gis under normale omstendigheter er:

a) ytre påvirkning, f.eks. at spillebanen må tørkes;

b) en spiller later til å være skadet;

c) et lag helt tydelig forsinker spilletiden, f.eks. når laget forsinker utførelsen av et kast som er fastsatt i reglene, eller når en spiller kaster vekk ballen eller ikke frigir den;

d) hvis ballen berører taket eller et nedheng over spillebanen (11.1) og endrer retning så den havner langt fra stedet der det påfølgende innkastet skal tas, og derfor forårsaker en uvanlig forsinkelse.

e) bytte av utespiller med målvakt for utførelse av utkast

Når dommerne skal vurdere nødvendigheten av time-out i disse og andre situasjoner, skal de først og fremst overveie om et avbrudd i spillet uten time-out ville være til urettferdig ulempe for et av lagene. Det er for eksempel kanskje ikke nødvendig å gi time-out ved en rask gulvtørking hvis et lag leder mye helt mot slutten av kampen. Videre er det selvsagt ingen grunn til å gi time-out hvis det laget som får en fordel hvis det gis time-out, selv sinker spillet.

Et annet viktig poeng er den forventede lengden av avbruddet. Det er ofte vanskelig å forutsi lengden på et avbrudd som skyldes en skade. I slike tilfeller kan det være best å gi time-out. Derimot skal ikke dommerne være for snare med å gi time-out bare fordi ballen har forlatt spillebanen. I slike tilfeller er ballen ofte nesten umiddelbart tilbake i spillbar stand. Hvis ikke, bør dommerne konsentrere seg om å få reserveballen hurtig i spill (3.4), nettopp for å unngå en time-out.

Obligatorisk time-out i forbindelse med 7m-kast er tatt ut av reglene. Under visse omstendigheter kan det likevel være nødvendig å gi time-out ut fra dommernes skjønn og i samsvar med de før nevnte prinsippene. Dette kan gjelde situasjoner hvor det ene laget helt tydelig forsinker utførelsen, som for eksempel ved bytte av målvakt eller kaster.

 

3) Lag-timeout (3.10)

Hvert lag har rett til én 1-minutts lags time-out i hver omgang av ordinær spilletid (men ikke i ekstraomganger).

Et lag som ønsker å be om en lags time-out, skal gjøre det ved å legge et grønt kort på tidtakerbordet foran tidtakeren. (Det anbefales at det grønne kortet har en størrelse på 15x20 cm og har påtrykket en stor «T» på hver side).

Et lag kan bare be om lags time-out når laget selv har ballen (når ballen er i spill eller under en avbrytelse). Forutsatt at laget ikke har mistet kontrollen over ballen før tidtakeren har blåst (i så fall leveres det grønne kortet tilbake til laget), vil laget få innvilget lags time-out umiddelbart.

Tidtakeren avbryter spillet ved å gi fløytesignal og stoppe kampklokken (2.9). Han viser dommertegnet for time-out (nr. 15) og peker med utstrakt arm mot det laget som har bedt om lags time-out.

Det grønne kortet plasseres på tidtakerbordet nærmest det laget som har fått lags time-out og forblir der under time-out.

Dommerne bekrefter time-outsignalet, og tidtaker setter i gang en separat stoppeklokke for å kontrollere varigheten av lag-timeouten. Sekretæren noterer tidspunktet for time-out i kamprapporten for det laget som ba om den.

Under lags time-out oppholder spillere og ledere seg på høyde med eget innbytterom – enten på spillebanen eller i innbytterommet. Dommerne tar oppstilling midt på banen, men en av dem kan gå til tidtakerbordet for en kort rådføring.

Når det gjelder bestrafning under regel 16, er lags time-out å forstå som en del av spilletiden (16.10), så all usportslig opptreden og andre regelbrudd får de samme følger som i spilletiden. I denne sammenhengen er det uten betydning om spilleren/laglederen befinner seg på eller utenfor spillebanen. Følgelig kan det gis advarsel, utvisning eller diskvalifikasjon etter regel 16.1–3 og 16.6–9 på grunn av usportslig opptreden (8.7–10) eller for handlinger som kommer inn under regel 8.6b.

Etter 50 sekunder gir tidtaker et akustisk signal for å tilkjennegi at spillet gjenopptas om 10 sekunder.

Lagene har plikt til å være klare til å gjenoppta spillet når tiden for lags time-out er ute. Kampen blir startet opp igjen, enten med et kast som svarer til situasjonen da lags time-out ble gitt, eller hvis ballen var i spill, med frikast til det laget som ba om lags time-out fra det sted ballen befant seg da spillet ble avbrutt.

På dommerens signal setter tidtaker igjen i gang kampuret.

IHF-merknad: Et lag kan be om lags time-out direkte gjennom å trykke på en knapp (buzzer) knyttet til elektrisk utstyr, i stedet for å bruke grønne kort. Knappen er direkte tilknyttet kampuret. Når knappen er blitt trykket ned, vil tiden automatisk stoppe. For å gjøre alle parter klar over lags time-outen, blir den også indikert gjennom et lydsignal. For flere detaljer, se protokollen for Elektronisk lags-timeout

NHF-merknad: Pt. er systemet ikke operativt i Norge.

4) Passivt spill (7.11-12)

A. Generelle retningslinjer

Overordnet idé

Med reglene for passivt spill ønsker IHF å fremme attraktive spillestiler med høyt tempo (kontringer, raske avkast), få avbrudd i spillet og en god balanse mellom angrep og forsvar.

Dommerne bør derfor belønne aktivt forsvarsspill som ikke innebærer regelbrudd når de vurderer passivt spill.

Faser med spill i høyt tempo som tydelig har som mål å skape målsjanser, bør ikke inkluderes i den umiddelbare vurderingen av passivt spill.

Målsettinger

Anvendelsen av reglene for passivt spill har følgende målsettinger:

• redusere begivenhetsløse faser i spillet (eksempler: spillere som går sakte fra egen banehalvdel til motstanderens banehalvdel; taktisk spill i angrep som kun brukes for å vinne tid);
• forhindre lite attraktive spillestiler og bevisste forsinkelser av spillet;
• redusere antall avbrytelser i spillet;
• fremme aktivt, ballorientert forsvarsspill som tar sikte på å vinne ballen og stoppe motstanderens angrep motstanderens angrep uten å begå regelfeil.

Dette krever at dommerne gjenkjenner og dømmer passive metoder på en konsekvent måte gjennom hele kampen.

Situasjoner

Passivt spill kan oppstå i alle spillfaser når et lag har ballen, for eksempel:

• når ballen flyttes sakte fra forsvar til angrep;
• under det første delen av et etablert angrep (dvs. oppbyggingsfasen);
• etter mislykkede angrepsaksjoner eller angrepsaksjoner avbrutt av et frikast (dvs. kortere oppbyggingsfase);
• etter avbrudd i spillet (f.eks. time-out).

Passivt spill vil vanligvis brukes oftere i følgende situasjoner:

• stillingen er jevn mot slutten av kampen;
• et lag må spille i undertall (fem mot seks; fire mot seks; osv. ...);
• situasjoner med tomt mål: det angripende laget spiller uten målvakt (sju mot seks; seks mot seks; osv. ...);
• aktivt forsvar ødelegger/forstyrrer tempoet i angrepet og forhindrer et tydelig temposkifte (se detaljerte kriterier);
• ulikt prestasjonsnivå hos de to lagene (generell overlegenhet hos det ene laget, spesielt i forsvaret);
• mislykkede angrepsaksjoner fra ett av lagene over en lengre periode.

Vurdering av passivt spill

For å gjenkjenne og evaluere en tendens til passivt spill må ulike observasjonskriterier brukes på alle elementer i et lags angrep, fra laget erobrer ballen til det mister den. Det finnes imidlertid spesielle situasjoner der dommerne umiddelbart kan dømme passivt spill.

Kriteriene som er nevnt i de følgende spesifikasjonene gjelder sjelden alene, men må som regel vurderes i sin helhet av dommerne.

Uavhengig av dette finnes det situasjoner (se kapittel E) der dommerne umiddelbart kan beslutte direkte passivt spill.

Merknad:

Selv om det ikke er mulig å dømme passivt spill når ballen er ute av spill, skal det ballbesittende lagets handlinger også vurderes i slike situasjoner når spillet ikke har blitt avbrutt.

Dommernes vurdering av en tendens til passivt spill skal være basert på følgende kriterier:

• Generelle karakteriska for kampen (type kamp (rangering, sluttresultatets betydning, utslagssystem osv.), generelle kjennetegn ved kampen osv.);
• Tilleggskriterier i den spesifikke kampsituasjonen (tid, nåværende resultat, kamputvikling, bestrafning, overtid, lagenes prestasjoner osv.);
• Spillets faser (hurtig spill med kontringer (første, andre og tredje bølge), raske avkast, første etablerte angrep med normal oppbyggingsfase, kortere oppbyggingsfase (omorganisering));
• Spesifikke observasjonskriterier i de ulike spillfasene (se kapittel B. Bruk av forvarseltegnet).

Spesielt må det alltid tas hensyn til effekten av aktivt forsvarsarbeid i samsvar med reglene.

B. Bruken av forvarselstegnet

Forvarseltegnet bør særlig vises i følgende situasjoner:

1. Etter å ha gjenvunnet ballbesittelse: spillerne går sakte fra egen banehalvdel til motstanderens banehalvdel.

Passivt spill kan starte allerede i det øyeblikket et lag får ballbesittelse på egen banehalvdel. Et viktig observasjonskriterium i denne sammenhengen er hvordan laget beveger seg nedover banen fra egen banehalvdel til motstanderens banehalvdel. Dette gjelder også i situasjoner der ballen ikke er i spill (se også presisering nr. 2).

Merknad:

Dommerne kan vise forvarseltegnet i begynnelsen av det første etablerte angrepet med normal oppbyggingsfase dersom ballen spilles svært langsomt inn på motstanderens banehalvdel.

2. En spiller forsinker utførelsen av et formelt kast

Eksempler:

• forsinkelse av et frikast (ved å late som om han ikke vet hvor ballen skal kastes eller annen atferd);
• forsinke et avkast (ved at målvakten sakte gjenvinner ballen, ved en med vilje unøyaktig pasning til midten eller ved å gå sakte til midten med ballen);
• forsinke et utkast eller et innkast.

Merknad: Dommerne skal instruere lagene om å avstå fra slike forsinkelser når de først observerer dem. Forvarseltegnet kan ikke vises så lenge ballen er ute av spill, men kan vises så snart ballen er satt i spill igjen. Tiden ballen var ute av spill, bør imidlertid regnes som en del av den kortere/lengre oppbyggingsfasen.

I spesielle situasjoner (f.eks. kort tid før kampslutt, numerisk underlegenhet) anbefales dommerne å ta en time-out i stedet for å la klokken gå. Spillet vil da fortsette i samsvar med spillesituasjonen før avbruddet.

3. Forvarseltegnet i forbindelse med et sent innbytte i den normale oppbyggingsfasen

Typiske observasjonskriterier er

• alle spillerne har allerede inntatt sine angrepsposisjoner;
• laget starter oppbyggingsfasen med en forberedende pasningssekvens;
• i dette øyeblikket foretar laget et bytte.

Merknad:

Dommerne skal være sikre på at en utespiller fra det angripende laget byttes inn i stedet for at målvakten kommer inn igjen (ingen påvirkning på eventuelt passivt spill).

• Ytterligere kriterium: Laget venter på innbytteren.

Kommentar:

Et lag som starter sitt angrep med å sette fart fra egen banehalvdel (kontring, hurtig avkast), men som ikke kommer til en umiddelbar scoringsmulighet etter å ha nådd motstanderens banehalvdel, kan foreta et raskt bytte av en eller flere spillere i overgangen til den normale oppbyggingsfasen, noe som ikke skal anses som passivt spill av dommerne.

4. Forvarseltegnet ved for lang oppbyggingsfase i etablert angrep.

I prinsippet kan hvert lag forberede et etablert angrep med en tilsvarende oppbyggingsfase før de starter en målrettet angrepsaksjon med et temposkifte. Det finnes to forskjellige oppbyggingsfaser:

Første etablerte angrep med normal oppbyggingsfase

Etter å ha erobret ballen foregår et lags første etablerte angrep på motstanderens banehalvdel dersom det ikke spilles mann-mot-mann-forsvar av forsvarerne på det angripende lagets banehalvdel (eventuelt også etter et mislykket kontringsangrep eller hurtig avkast).

Dette første etablerte angrep kan ta lengre tid, for eksempel på grunn av spillerbytter.

Karakteristiske trekk ved den normale oppbyggingsfasen i det første etablerte angrep er:

• innbytte av spillere;
• spillerne inntar sine posisjoner i etablert angrep;
• forberedende pasningssekvens og/eller taktiske angrepshandlinger (f.eks. krysninger, overganger uten temposkifte) med taktiske avtaler (kommunikasjon) i det angripende laget;
• forberedelse og igangsetting av en målrettet taktisk angrepshandling (eksempler: åpning med individuelle aksjoner (en mot en) eller taktisk samhandling (krysninger, overganger) etc.).

Merknad:

Etter en forberedende oppbygningsfase fungerer følgende kriterier som indikatorer for å avgjøre om et lag setter i gang en målrettet taktisk angrepshandling:

• målrettet temposkifte i alle angrepsaksjoner (pasninger, løp osv.);
• angrepsaksjoner mot mål i farlige soner;
• aksjoner der angriperne kommer i kontakt med forsvarsspillerne (f.eks. forsvarsspillerne holder og/eller blokkerer angriperne ulovlig).

Kortere oppbygningsfase

Det finnes to ulike situasjoner der det angripende laget kan starte neste målrettede angrepshandling fra en kortere oppbygningsfase:

1. Spillet fortsetter etter et mislykket angrepsforsøk (mislykket forsøk uten avbrudd i spillet (f.eks. et formelt kast)).

Etter en oppbyggingsfase spiller det angripende laget en målrettet taktisk angrepshandling med et temposkifte, som imidlertid ikke fører til fullføring av angrepet (ingen målsjanse, det angripende laget gjenvinner ballbesittelsen etter et misset eller blokkert skudd, etc.).

2. Etter en målrettet taktisk angrepshandling avbrytes spillet og fortsetter med et formelt kast (frikast, innkast osv.).

Følgende gjelder for begge situasjonene:

Laget i angrep kan spille en ny oppbygningsfase for å reorganisere seg og forberede det neste målrettede taktiske handling. Men denne neste oppbygningsfasen må være kortere.

Tilleggskriterium: En kortere oppbyggingsfase anbefales å bestå av fire til seks pasninger etter et frikast, et innkast eller et utkast fra målvakt etter et skudd på mål som ble blokkert av forsvarsspillerne.

Spillets fortsettelse i ulike situasjoner

Tabellen nedenfor gir en oversikt over ulike situasjoner som kan starte enten med en normal eller en kortere oppbyggingsfase.

Tabell 1: Spillets fortsettelse i ulike situasjoner

Kontringsspill

Kontringsangrep / hurtig avkast (første, andre, tredje bølge) – avbrytes med frikast eller stopp i angrepsforsøket, og overgang til oppbyggingsfase.

Kontringsangrep / hurtig avkast – målrettet overgang fra tredje bølge til etablert angrep – simulere en overgang til normal oppbyggingsfase – målrettet avgjørende aksjon – avbrutt med frikst.

Start av etablert angrep

Normal oppbyggingsfase – taktiske handlinger uten vellykket temposkifte – reorganisering (uten avbrudd i spillet).

Normal oppbyggingsfase – taktiske handlinger uten vellykket temposkifte – avbrutt med frikast.

Normal oppbyggingsfase – taktiske handlinger uten vellykket temposkifte – blokkert skudd eller pasning (det angripende lag beholder ballkontroll).

Merknad: Ballen er løs i en viss tid.

Under et (lengre) etablert angrep

Frikast / innkast etter en kort oppbyggingsfase.

Mislykket angrepsaksjon etter en kort oppbyggingsfase – spillet fortsetter.

Kort oppbyggingsfase – taktiske handlinger uten vellykket temposkifte – blokkert skudd eller pasning (det angripende lag beholder ballkontroll).

Merknad: Ballen er løs i viss tid.

Lags time-out

Laget vinner ballkontroll på egen banehalvdel – umiddelbar time-out.

Alle spillerne er i posisjon – laget starter normal oppbyggingsfase – umiddelbar time-out.

Normal oppbyggingsfase - taktiske handlinger uten vellykket temposkifte – time-out.

Spesial-situasjoner

Bestrafning mot det forsvarende lag (med eller uten at forvarseltegnet er vist) – spillet fortsetter uten at forvarseltegnet vises.

7m-kast – ballen reddes av målvakt – angrepslaget beholder ballkontroll – etablert angrep fortsetter.

Angrepslaget skyter mot mål (med eller uten at forvarseltegnet er vist) – ballen kommer i retur fra målstolpene eller fra målvakten direkte til angrepslaget eller angrepslaget får et innkast.

5. Typiske observasjonskriterier for en for lang oppbyggingsfase

Følgende observasjonskriterier, som ofte forekommer i kombinasjon, er relevante for overdrevet lange oppbyggingsfaser:

• Det angripende laget klarer ikke å få til et temposkifte mellom oppbyggingsfasen og en målrettet taktisk angrepshandling som fører til en målsjanse;
• Spillerne mottar ballen gjentatte ganger mens de står stille eller beveger seg bort fra målet;
• Gjentatte driblinger mens spillerne står stille/beveger seg bort fra målet (uten direkte påvirkning fra en motstander);

Kommentar:

Forberedende en-mot-en-aksjoner, der spilleren med ballen, ofte mens han dribler ballen, forsøker å flytte den direkte motstanderen i en bestemt retning for deretter å sette i gang en målrettet angrepsaksjon, skal ikke tas med i betraktningen.

• Flere pasninger mellom to spillere uten kontakt med forsvaret (ingen farlige handlinger mot mål);
• Ballen spilles tilbake til det angripende lagets egen banehalvdel selv om motstanderne ikke legger noe press på dem;
• Aktivt forsvarsspill forstyrrer tempo og timing i angrepsspillernes pasninger/bevegelser;
• Generelt: ingen kontakt med forsvaret; når angrepsspilleren blir konfrontert med en motstander, snur han/hun seg bort tidlig, venter på at dommerne skal avbryte spillet, eller oppnår ingen romlig fordel i forhold til forsvarsspilleren;
• Ballen flyttes langt vekk fra mål og/eller forsvarsspillere.

Merknad:

Tilleggskriterier for vurdering av kortere oppbyggingsfaser

Etter fire til seks pasninger i en kortere oppbyggingsfase (avhengig av lagenes prestasjonsnivå) må det angripende laget sette i gang neste angrepshandling med et temposkifte og rettet mot mål (f.eks. en mot en, samarbeid mellom flere spillere, krysning, overgang). Det oppgitte antallet pasninger er kun veiledende, og dommerne skal ikke telle pasninger.

Hvis et lag har behov for en andre eller ytterligere kortere oppbygningsfaser i samme angrep, kan antallet forberedende pasninger være lavere enn fire til seks. Men uansett bør dommerne i det minste gi det angripende laget tre pasninger for en kortere oppbyggingsfase, med mindre det angripende laget har forsinket utførelsen av kastet.

Aktivt forsvar

Når det gjelder balansen mellom angrep og forsvar, må dommerne først og fremst ta hensyn til effekten av aktivt forsvarsspill.

Med aktivt forsvarsspill forsøker forsvarsspillerne å legge press på det angripende laget uten å avbryte spillet (uten frikast).

Lagene forfølger følgende taktiske mål med aktive forsvarsstrategier:

• Angripe/blokkere pasninger/rom;
• Tvinge angriperne bakover i banen (angriperne kan for eksempel ikke ta imot en pasning på en trygg måte og må trekke seg tilbake);
• Ødelegge/avbryte tempoet i angrepet;
• Ødelegge/forstyrre timingen av taktiske handlinger;
• Fremprovosere uønskede pasninger eller skudd;
• Fremprovosere tekniske/taktiske feil.

Merknad:

Dommerne bør skille klart mellom en forsvarsadferd som i hovedsak har fokus på å lage frikast og et aktivt forsvarsspill som forsøker å legge press på angrepet (uten å gjøre regelfeil / lage frikast).

Forseelser som fører til frikast

Hyppige avbrytelser som fører til frikast, kan også brukes til å vurdere passivt spill. Observasjonskriteriet er

• Angriperen i ballbesittelse tillater en avbrytelse (stopper en bevegelse fremover mot mål, snur seg bort fra målet, venter på at dommerne skal blåse)

Merknad:

Angrepshandlinger som er tydelig rettet mot å fremprovosere aksjoner som fører til en avbrytelse med frikast i stedet for å skape målsjanser, er indikatorer for passivt spill.

Det er viktig å merke seg forskjellen i det taktiske målet sammenlignet med normale én-mot-én-aksjoner, som tar sikte på å oppnå et vellykket gjennombrudd mot mål eller en posisjonsfordel i forhold til motstanderen.

Viktig: Kvaliteten (alvorlighetsgraden) på den regelmessige fysiske kontakten må alltid vurderes av dommerne.

Generelle retningslinjer:

Dommerne må alltid vurdere situasjonen i hele angrepet fra begynnelsen av:

• Er det en tendens til passivt spill helt fra begynnelsen?
• Hvordan er situasjonen i kampen (resultat, tidspunkt i kampen, bestrafning, generell overlegenhet for et lag osv.)?

Taktiske midler i angrep for å villede dommerne

Som en del av den nåværende utviklingen i spillet kan det observeres - spesielt i situasjoner der det angripende laget spiller i undertall eller med tomt mål - at lagene setter i gang angrepshandlinger (f.eks. krysninger, overganger) uten å ha til hensikt å angripe målet direkte. Slike handlinger tjener kun til å villede dommerne og til å vinne tid.

Observasjonskriteriene er:

• Spillerne løper parallelt med frikastlinjen uten kontakt med forsvaret (ofte langt fra målet);
• Spillere i ballbesittelse snur seg tidlig bort fra målet (tidlig overkroppsrotasjon mot pasningsretningen; øyekontakt med pasningsmottakeren, spillerne ser ikke i retning av målet), spesielt i en-mot-en-aksjoner;
• Bakspillere finter dype pasninger til linjespilleren uten å utgjøre en trussel (åpner rom for en mulig pasning i dybden eller bredden med gode målsjanser);
• Hyppige posisjonsendringer uten å angripe farlige områder (f.eks. mellomrommet mellom to forsvarsspillere)

Vurdering av passivt spill i syv mot seks

Det er viktig for dommerne å ta hensyn til den endrede spillstrukturen. Generelt kan vi observere forskjellige taktikker når et lag spiller syv mot seks:

• Færre bevegelser (ingen tydelige foroverbevegelser eller overganger);
• Bakspillerne er plassert nærmere forsvaret;
• Temposkifter med eksplosive, raske pasninger;
• Taktisk dribling for å holde forsvarsspillerne i posisjon;
• Gjentatte returpasninger for å holde motstanderne på den ene angrepssiden.

Ellers gjelder de samme observasjonskriteriene for passivt spill. Det må tas i betraktning at lagene ofte spiller lange angrep i disse situasjonene, ettersom en teknisk feil vil gi motstanderne mulighet til å angripe det tomme målet.

Forsvarsspillernes oppførsel er et annet viktig observasjonskriterium (aktivt forsvarsspill (uten frikast) for å forstyrre angripernes momentum i numerisk overtall bør belønnes).

Håndtering av passivt spill mot slutten av kampen

Generelt sett bør linjen for beslutninger om passivt spill være den samme gjennom hele kampen.

I et angrep i kampens siste minutt, som ofte kan være det aller siste angrepet, kan det angripende laget imidlertid forsøke å iverksette en målrettet taktisk handling for å skape en sjanse til å score like før kampslutt.

Å vise forvarseltegnet for passivt spill noen sekunder før kampslutt (i samsvar med linjen for hele kampen) vil ikke være fornuftig, da det ikke vil få noen konsekvenser.

Derfor bør dommerne bestemme seg for å vise varselsignalet så snart klare observasjonskriterier for passivt spill er oppfylt (balanse mellom angripende og forsvarende lag), avhengig av situasjonen i kampen (gjenværende spilletid, generell situasjon (målscore, sluttresultat)) og adferden til det angripende laget fra det øyeblikket de er i besittelse av ballen.

Det angripende laget må imidlertid gis nok tid til en normal oppbyggingsfase.

C. Hvordan forvarseltegnet skal brukes

Hvis en dommer (enten banedommeren eller måldommeren) ser at det oppstår passivt spill, løfter hen armen (tegn nr. 17) for å indikere at laget ikke forsøker å komme i posisjon til å skyte på mål. Dommerne bør vise forsvarseltegnet samtidig, når en spiller har ballen under kontroll. Den andre dommeren skal også vise forsvarseltegnet.

Forsvarseltegnet signaliserer at det angripende laget ikke gjør noe forsøk på å skape en målsjanse, eller at det gjentatte ganger forsinker gjenopptakelsen av spillet.

Tegnet opprettholdes til:

• Angrepet er over, eller
• Forsvarseltegnet ikke lenger er gyldig (se kommentarene nedenfor).

Et angrep begynner når laget kommer i ballbesittelse, og regnes som avsluttet når laget scorer mål eller mister ballbesittelsen.

Forsvarseltegnet gjelder normalt for hele den resterende delen av angrepet. I løpet av et angrep er det imidlertid to situasjoner der vurderingen av passivt spill ikke lenger er gyldig, og forsvarseltegnet skal stoppes:

1. Laget som er i ballbesittelse skyter på mål og ballen spretter direkte tilbake til det angripende laget fra målet eller målvakten, eller det angripende laget blir tildelt et innkast eller et utkast, eller det resulterer i et innkast for det laget;
2. En spiller eller lagleder på det forsvarende laget idømmes en personlig straff etter regel 16 på grunn av en forseelse eller usportslig opptreden.

I disse to situasjonene må det ballbesittende laget få en ny normal oppbyggingsfase.

Retningslinjer for visning av forsvarseltegnet

Forvarslingssignalet skal ikke vises:

• Under tydelige og troverdige bevegelser fremover av det angripende laget,
• Når taktiske handlinger starter med temposkifte.

Forsvarseltegnet skal generelt ikke vises umiddelbart etter at et frikast er utført.

Det angripende laget må først gis mulighet til en ny oppbyggingsfase (se oversikt i tabell 1).

Spillsituasjoner der det er hensiktsmessig å vise forsvarseltegnet:

• Pasninger bakover i banen.
• Pasninger til medspillere som beveger seg bakover;
• Potensielle pasningsbaner for spilleren med ballen blokkeres aktivt av aktivt forsvarsspill; spilleren med ballen snur seg bort fra målet.
• Generelt gjelder dette når fremdriften, tempoet i angrepet eller de taktiske virkemidlene ødelegges.

D. Etter at forvarselssignalet har blitt vist

Når dommerne viser forsvarseltegnet for passivt spill, har det angripende laget maksimalt fire pasninger til å avslutte angrepet med et skudd på mål (7:11-12).

Merknad:

Nasjonale forbund har rett til å bruke avvikende regler i sine ansvarsområder når det gjelder antall pasninger, avhengig av alder og prestasjonsstruktur. Maksimalt antall tillatte pasninger er seks.

Følgende handlinger regnes ikke som pasninger:

• Hvis et pasningsforsøk ikke kan kontrolleres på grunn av en bestraffet handling fra en forsvarende spiller.
• Hvis et pasningsforsøk går via en forsvarende spiller ut over sidelinjen eller den ytre mållinjen.

Merknader om maksimalt antall passeringer

1. Før utførelsen av den 4. pasningen:

• Hvis dommerne dømmer frikast eller innkast til det angripende laget etter at forsvarseltegnet er vist, avbryter det ikke tellingen av pasninger.
• Tilsvarende hvis en pasning eller et skudd på mål blokkeres av en spiller fra det forsvarende laget og ballen går til det angripende laget (selv om det er et utkast), skal det regnes som en pasning.

2. Etter utførelsen av den 4. pasningen:

• Hvis et frikast, et innkast (eller et utkast) tildeles det angripende laget etter den 4. pasningen, har laget mulighet til å kombinere dette kastet med en ekstra pasning for å avslutte angrepet.
• Det samme gjelder dersom kastet etter 4. pasning blokkeres av det forsvarende laget og ballen går til en angrepsspiller eller passerer sidelinjen eller den ytre mållinjen. I disse tilfellene skal angrepslaget ha mulighet til å avslutte angrepet med en ekstra pasning.

3. Før den 5. pasningen er fullført:

Dommerne kan blåse passivt spill i følgende situasjoner:

• Spilleren med ballen står stille og leter etter en pasningsmulighet i en lengre periode;
• Angriperne forsøker gjentatte ganger å bli stoppet av forsvarsspillerne for å få et frikast;
• Angriperne beveger seg bakover;
• Spilleren med ballen spiller ballen bakover i banen som følge av aktivt forsvarsspill;
• Spilleren med ballen har ingen mulighet til å spille ballen på grunn av aktivt forsvarsspill.

E. Spesielle situasjoner der dommerne kan ta direkte avgjørelser om passivt spill

I spesielle situasjoner kan dommerne når som helst beslutte direkte passivt spill mot det angripende laget, selv om de ikke har vist forsvarseltegnet ennå.

1. Overse en klar målsjanse

Observasjonskriterier er:

• Angriperen med ballen har en åpen direkte vei til målet (åpent rom).
• Det er ingen direkte motstander mellom målet og angriperen med ballen.
• Angriperen med ballen stopper å bevege seg fremover, og utnytter ikke en klar målsjanse eller muligheten til å spille til en medspiller i en enda bedre posisjon. Dommerne bør imidlertid ta hensyn til virkningen av denne pasningen. Hvis en pasning spilles til en medspiller i en bedre posisjon, kan det ikke dømmes direkte passivt spill.

Typiske spillsituasjoner:

• Stoppe et kontringsangrep (ingen motstandere mellom angriper og mål)
• Ikke angripe målet til tross for muligheten for et åpent gjennombrudd i etablert angrep eller i situasjoner med mann-mot-mann-forsvar (store åpne rom).

2. Åpent skudd fra kant

I en situasjon med tilstrekkelig plass for en åpen sjanse, hopper kantspilleren inn i målfeltet med full kropps- og ballkontroll (ingen kontakt eller påvirkning av en motspiller). I stedet for å skyte på mål, spiller kantspilleren ballen tilbake til en medspiller som er plassert langt fra mål (ikke noe direkte samarbeid mellom angripere som hopper over målfeltet).

3. Mann mot mann-forsvar på motstanderens banehalvdel

Det forsvarende laget spiller mann mot mann-forsvar på motstanderens banehalvdel. Det angripende laget gjør ikke noe troverdig forsøk på å angripe målet.

Observasjonskriteriene er:

• Aksjoner (stuss, dribling, pasninger) som ikke har til hensikt å angripe målet, der spilleren med ballen ikke blir satt under press av en motstander;
• En lang pasning spilles til lagets egen banehalvdel, selv om andre alternativer var tilgjengelige;
• Spilleren med ballen dribler ballen på stedet mens hen står stille.

5) Avkast (10.3) 

Utførelse av avkastet

Som ledende prinsipp ved fortolkningen av regel 10.3 bør dommerne være klar over målet om å oppmuntre lagene til å benytte seg av et raskt avkast. Dette betyr at dommerne bør unnlate å være pedantiske og at de ikke bør lete etter anledninger til å straffe eller korrigere et lag som prøver å ta kastet hurtig.

Dommerne skal f.eks. ikke være så opptatt med å ta notater eller andre oppgaver at det hindrer en rask kontroll med spillernes posisjoner. Banedommeren bør være klar til å blåse så snart kasteren når frem til den korrekte plassering, forutsatt at det ikke er noe opplagt behov for å korrigere andre spilleres plassering. Dommerne må være oppmerksom på at medspillerne til den som skal ta avkastet, har anledning til å bevege seg over midtlinjen så snart det er blåst for avkast. (Dette er et unntak fra de vanlige prinsippene i forbindelse med kastutførelse).

Selv om regelen fastslår at kasteren skal stå på midtlinjen og være innenfor en sideveis toleranse på 1,5 meter fra banens midtpunkt, bør dommerne ikke henge seg opp i bagateller. Hovedsaken er å unngå urettferdighet og usikkerhet for motspillerne om når og hvor kastet skal tas.

Dessuten er ikke spillebanens midtpunkt markert på de fleste baner, og på noen baner er midtstreken delvis dekket til med reklame. I slike tilfeller vil det, både for kasteren og dommerne, være nødvendig å benytte skjønn når man skal avgjøre hvor avkastet kan tas, og enhver insistering på nøyaktighet ville være både urealistisk og upassende.

6) Definisjon av en klar målsjanse (14.1)

Med henblikk på 14.1 forstås «en klar målsjanse» slik:

a) når en spiller med ball- og kroppskontroll allerede befinner seg ved motstandernes målfelt og har mulighet for skudd på mål, uten at noen motspiller har mulighet til å hindre skuddet med lovlige midler; dette gjelder også hvis spilleren ennå ikke har ballen, men er klar til i neste øyeblikk å motta en pasning uten at noen motspiller kan hindre ballmottaket med lovlige midler;

b) når en spiller befinner seg med ball- og kroppskontroll i full fart alene mot motstandernes målvakt uten at noen andre kan komme foran og hindre det hurtige motangrepet; dette gjelder også hvis spilleren ennå ikke har ballen, men er klar til i neste øyeblikk å motta en pasning og motstandernes målvakt forhindrer ballmottaket med et sammenstøt som under 8.5, kommentar; i dette særtilfellet er plasseringen av det forsvarende lags spillere likegyldig;

c) når en målvakt har forlatt målfeltet og en motstander med ball- og kroppskontroll har en opplagt og uhindret sjanse til å kaste ballen i det åpne målet.

7) Avbrudd i spillet fra tidtakeren eller delegaten (18.1)

Hvis tidtakeren eller en delegat griper inn når spillet allerede er stoppet, skal spillet settes i gang igjen med det kastet som svarer til grunnen for avbruddet.

Hvis tidtakeren eller en delegat griper inn og derved forårsaker et avbrudd mens ballen er i spill, gjelder følgende regler:

A Feil innbytte eller ulovlig inntreden (regel 4.2–3, 5–6)

Tidtakeren (eller delegaten) skal straks avbryte spillet uten å ta hensyn til de generelle fordelsreglene 13.2 og 14.2. Hvis en klar målsjanse blir ødelagt på grunn av en slik inngripen, og den skyldes en forseelse gjort av det forsvarende lag, skal det dømmes 7m-kast i samsvar med regel 14.1a. I alle andre tilfeller skal spillet settes i gang igjen med et frikast.

Den spilleren som har gjort feilen, skal bestraffes etter regel 16.3a. Er det imidlertid snakk om ulovlig inntreden etter regel 4.6 når det foreligger en klar målsjanse, skal spilleren bestraffes etter regel 16.6b sammenholdt med regel 8.10 B

B Avbrudd som skyldes andre forhold, f.eks. usportslig opptreden i innbytterommet

a. Avbrudd i spillet fra tidtakeren

Tidtakeren bør vente til neste stopp i spillet før han gjør dommeren oppmerksom på forholdet.

Hvis tidtakeren likevel avbryter kampen mens ballen er i spill, skal spillet settes i gang igjen med frikast til det laget som hadde ballen
på tidspunktet for avbrytelsen. Hvis avbruddet skyldes en forseelse av det forsvarende lag, og avbruddet medfører tap av en klar målsjanse, skal det dømmes 7m-kast i samsvar med regel 14.1b. 
(Det samme gjelder hvis tidtakeren avbryter spillet på grunn av en henstilling om lags time-out, og dommeren nekter laget time-out fordi den ikke er berettiget. Hvis avbruddet medfører tap av en klar målsjanse, skal det dømmes 7m-kast).

Tidtakeren har ikke myndighet til å idømme spillere eller lagledere bestrafning. Dette gjelder også dommerne, hvis de ikke selv har sett regelbruddet. I slike tilfeller kan de bare gi en muntlig korrigering. Hvis det rapporterte regelbruddet hører inn under regel 8.6 eller 8.10, skal dommerne rapportere dette skriftlig til den myndighet kampen sorterer under.

b. Avbrudd i spillet fra delegaten

En delegat har rett til å gjøre dommerne oppmerksom på et mulig brudd på spillereglene (bortsett fra dommeravgjørelser basert på det dommerne har sett) eller reglementet for innbytterommet.

Delegaten kan umiddelbart avbryte kampen. I slike tilfeller settes kampen i gang igjen med frikast til det laget som ikke var skyld i det regelbruddet som førte til avbruddet.

Hvis avbruddet skyldes et regelbrudd fra det forsvarende lags side, og avbruddet medfører tap av en klar målsjanse, skal det dømmes 7m-kast i samsvar med regel 14.1a

Dommerne har plikt til å idømme personlig bestrafning i samsvar med delegatens beskjeder.

Omstendigheter i tilknytning til brudd på regel 8.6 eller 8.10 skal dommerne rapportere dette skriftlig til den myndighet kampen sorterer under.

 

8) Skadet spiller (4.11)

Dersom en spiller ser ut til å ha blitt skadet på spillebanen, skal følgende gjelde:

a) Om dommerne er helt sikker på at den skadede spilleren trenger medisinsk behandling/tilsyn på spillebanen, vil de øyeblikkelig vise dommertegn 15 og 16. Spilleren må etter behandlingen følge regel 4.11, 2.avsnitt.

I alle andre tilfeller, vil dommerne henvise spilleren til å gå utenfor spillebanen for å motta behandling. Dersom dette ikke er mulig for spilleren, vil dommerne vise dommertegn 15 og 16, og regel 4.11, 2. avsnitt gjelder.

Brudd på disse bestemmelsene vil bli bestraffet som usportslig opptreden.

Om en spiller, som må forlate spillebanen og igjen er spilleklar etter tredje angrep, er bestraffet med en 2 minutters utvisning, er han spilleberettiget etter endt 2 minutters utvisning, uavhengig av antall angrep som er spilt.

Om lagsansvarlig nekter å etterfølge behovet for medisinsk behandling/tilsyn for en spiller, skal lagsansvarlig bestraffes progressivt (se regel 4.2, 3. avsnitt).

b) Tidtaker og sekretær, eller oppnevnt delegate er ansvarlig for å telle antall angrep. De vil informere det enkelt lag når spilleren igjen er spilleberettiget.

Et angrep starter med ballbesittelse og ender når et mål er scoret eller angripende lag mister ballbesittelsen. Dersom laget har ballbesittelse når deres spiller trenger medisinsk behandling/ tilsyn, er dette og regne som det første angrepet.

c) Regel 4.11, 2. avsnitt gjelder ikke i følgende situasjoner:

Dersom medisinsk behandling/tilsyn er nødvendig på spillebanen som et resultat av ulovlig handling av en motspiller som blir bestraffet progressivt av dommerne.

Om målvaktens hode er truffet av en ball og medisinsk behandling/tilsyn er nødvendig på spillebanen.

TIL TOPPEN