Annonse:
Kast ballen
Annonse:
Kast ballen

Hold Ctrl-tasten nede (Cmd-tasten på Mac).

Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Tegninger og brev fra innvandrerjentene hennes. Camilla blir rørt når hun viser meg eksempler på hva hennes prosjekt betyr for jentene. (FOTO: Tore Sæther)
Tegninger og brev fra innvandrerjentene hennes. Camilla blir rørt når hun viser meg eksempler på hva hennes prosjekt betyr for jentene. (FOTO: Tore Sæther)

"Gir meg så mye"

Når Camilla Mattson får ros for det verdifulle arbeidet hun gjør, stusser hun på ordet «arbeid»:

Denne saken er eldre enn ett år, og kan inneholde utdatert informasjon.

- Det er ikke slik jeg ser på det i det hele tatt. Dette gir meg så mye; jeg har fått forståelse som jeg ikke hadde, det har gjort meg mer tålmodig, og det er rett og slett en berikelse av livet mitt, sier den 39-årige «integreringsministeren» på Kattem.

Tidligere i måneden fikk Camilla «årets mangfoldspris» under Håndballforbundets ting, et vel fortjent skulderklapp for det arbeidet hun har gjort for fargerik håndball i de fem siste årene. 

Fra Norges Håndballforbunds ting. Camilla har nettopp fått Årets Mangfoldspris overrakt av NHF-visepresident Bente Aksnes (FOTO: Svein André Svendsen /NHF)


Oppvokst på Tiller, håndballjente i 10 år, før hun dro til Oslo og ble værende der i fem år. Men Trondheim kalte, og her fant hun mannen sin, Kim Ove, ble mamma til Theo og Marcus, og ble fanget inn av håndballen igjen da sønnene begynte å kaste ball. 

Og selv om guttene etterhvert fant andre arenaer enn håndballens 20x40 meter, så ble mamma Camilla værende, i klubbhåndballens styre og stell.

Juleavslutning i 2018 (over). Camilla organiserte pepperkake-baking – noe helt nytt for jentene hennes – like nytt som påskeegg og påskegodis til påskeavslutningen (under). «Og da vi hadde fått tak i bagger og drikkeflasker til alle, da ble jentene så glade at noen av dem begynte å gråte,» forteller Camilla. Tipper også at hennes sjokoladekake smakte veldig godt. (Foto: PRIVAT)


Da lederen for samarbeidsprosjektet for innvandrerjenter mellom skole, mottak og klubb reiste fra byen, ble Camilla bedt om å overta «fargerik håndball». Det sa hun ja til, takk og pris! Engasjert, motivert, og fargerik selv, også med sine fargerike tatoveringer, som sikkert gjør mange av jentene nysgjerrige?

- Jo, det blir de, smiler Camilla. – De spør om det går an å vaske bort og om når de kan få slike selv. Jeg sier at de må vente til de bli store nok til å vite hva de vil, hvordan type de er. Jeg har foreslått at de skal vente til de blir 40, ler 39-åringene, som fikk sin første «tato» som 16-åring.

 

Fra den ukentlige treningstimen i gymsalen på Kattem-skolen. (Foto: PRIVAT)


Men håndballprosjektet, Camilla – hvorfor bare jenter?

- I starten på prosjektet var det også med gutter, er jeg blitt fortalt, men det «skar» seg, mye godt på grunn av kulturbakgrunnene disse barna hadde. Guttene var de som bestemte, jentene ble passive. Derfor besluttet man å gjøre det til et jenteprosjekt. Det har fungert.

«Fargerik håndball» tilbyr jenter, hovedsakelig de som går fra 2. til 5. klasse, én time trening rett etter skoletid, én gang i uka. Ambisjonen er å få jentene med i organisert håndball, få dem med på lag, rett og slett. Og det har Camilla og hennes medhjelpere klart i stor grad.

For selv om Camilla er drivkraften i dette arbeidet, så er hun snar med å skryte av gode medhjelpere – Setera, Deziré og Mozde, for eksempel, som er vokst ut av prosjektet, men som gjerne vil tilhøre dette og derfor er assistenter til Camilla.

- I tillegg er det flere flotte foreldrekontakter og trenere i klubben som er opptatt av dette prosjektet.

 - Hva med foreldrene til jentene. Det er vel viktig å kunne ha dem på laget også?

- Så klart, og foreldregruppen den er vel ganske lik foreldre i lag uten innvandrer-innslag; noen er veldig positive og deltagende, andre bryr seg lite. Når det gjelder foreldre til mange innvandrerjenter som ikke bidrar, så handler det mye om språkbarrierer og manglende forståelse for det vi kan kalle den norske frivillighetskulturen. Vi skal huske at de fleste av dem har aldri vært med i slike organisasjoner, lag eller har deltatt på dugnader, sier Camilla og legger til: - I mitt hode er dette kjempeenkelt; vi gjør noe for barna. 

Selv har hun fått mange bevis på hvor lite som skal til for å få jentene med, få dem til å føle seg sett; en liten oppmerksomhet i form av en «high 5», en klem for eksempel.

Heller ikke 17.mai er «klemme-fri». Søstrene Adelene (t.v.) og Deziré møtte trener Camilla på nasjonaldagen. (Foto: PRIVAT)

 
- Det koster så lite og betyr så mye, understreker Camilla og blir tydelig rørt når hun viser oss tegninger og brev hun har fått av jentene «sine», forresten ikke bare av jenter som er med i prosjektet nå, men også fra noen som har vokst ut av prosjektet og også noen som har flyttet fra byen.

Og når Camilla samler jentene sine i gymsalen på Kattem skole i den ukentlige treningstimen i SFO-tiden, da er det ikke sikkert det bare er «fargerike» innvandrerjenter som deltar. Det kan også være noen bleke «norsk-norske»:

- Jentene har jo norske skolevenninner, og det hender noen av dem kommer og vil være med. Det får de selvsagt. Vi utelukker ingen, smiler fargerike Camilla.

Nye håndballsko til alle. «Folk synes sikkert jeg er gal når jeg drar på salg og kjøper mange par – jeg har et lager i kjelleren. Men det er jo viktig å benytte seg av salg, og husk det er slett ikke alle jentene som har slike sko eller får foreldrene sine til å kjøpe.» (Foto: PRIVAT)