I anledning Movember, hvor det settes ekstra søkelys på menns fysiske og psykiske helse, postet Drammen HK-kaptein Ola Lillelien nylig et personlig innlegg i sine sosiale medier. Med Olas tillatelse gjengir vi her teksten som et bidrag i vår artikkelserie "Håndball som fristed".
Jeg vokste opp med en far som var narkoman. Allerede som liten lærte jeg at livet ikke alltid var slik det så ut på utsiden. Det var mye jeg ikke forstod, og enda mer jeg ikke visste hvordan jeg skulle snakke om.
På skolen ble jeg mobbet. Jeg følte meg annerledes, og etter hvert begynte jeg å tro på noen av tingene andre sa om meg. Det er rart hvordan andres ord kan bli til din egen indre stemme.
Heldigvis fant jeg håndballen. Et sted hvor jeg kunne være god til noe.
Hvor jeg ble sett for det jeg presterte, og ikke for det jeg bar på. Håndballhallen ble et fristed fra alt det andre.
Jeg spilte på landslaget, fikk gode venner og opplevde ting mange bare kunne drømme om. Utad så livet mitt ganske bra ut. Men ingen medaljer, landskamper eller prestasjoner kunne fjerne frykten for at noen skulle oppdage hvem jeg egentlig var.
Samtidig vokste det frem en hemmelighet jeg var livredd for at noen skulle oppdage. Jeg visste at jeg likte gutter, men brukte år på å overbevise både meg selv og andre om noe annet.
Håndballen som fristed
- I serien Håndballen som fristed vil ulike personer fra Håndball-Norge fortelle sine historier på handball.no
- Bidragsyterne har alle én ting felles: de har alle opplevd at håndballen har vært et fristed fra hverdagen.
- Har du, eller kjenner du noen som har en personlig historie som kan inspirere andre? Ta kontakt med oss på e-post, eller send oss en melding på Facebook eller Instagram: Norges Håndballforbund.
Jeg ble ekspert på å ta på meg en maske. Smile når jeg egentlig ville gråte. Le av vitser som traff meg rett i magen. Og svare at alt var bra når noen spurte. For det var enklere enn å fortelle sannheten.
I 2022 bestemte jeg meg for at jeg ikke orket å leve et liv hvor jeg hele tiden måtte skjule deler av meg selv. Jeg sto frem som homofil. For første gang på mange år kunne jeg begynne å leve som hele meg.
Jeg tror det finnes mange gutter og menn som kjemper på noe av det samme. Ikke nødvendigvis fordi de er homofile, blir mobbet eller har vokst opp med rus i familien. Men fordi de har lært at det er best å holde det vanskelige for seg selv.
Jeg ble ganske god på å smile, selv når livet mitt ga meg alle grunner til å gråte.
November handler om menns psykiske helse. Men vi trenger ikke en egen måned for å spørre hvordan noen egentlig har det.
Til deg som alltid sier at alt går bra, selv når det ikke gjør det:
Du trenger ikke være den sterke hele tiden. Du trenger ikke ha alle svarene. Og du trenger ikke klare alt alene.
Det er lov å være mann og ha det vondt. ❤️
Les mer om Håndballen som fristed