Jeg liker å være aktiv. Veldig aktiv. Bordtennis, svømming, ski om vinteren og håndball - jeg liker å gjøre ting. Jeg liker rett og slett ikke å kjede meg.
For omtrent tre år siden prøvde jeg rullestolhåndball for første gang. En kompis hadde begynt å spille, og jeg ble nysgjerrig. Så jeg prøvde.
Håndballen som fristed
- I serien Håndballen som fristed vil ulike personer fra Håndball-Norge fortelle sine historier på handball.no
- Bidragsyterne har alle én ting felles: de har alle opplevd at håndballen har vært et fristed fra hverdagen.
- Har du, eller kjenner du noen som har en personlig historie som kan inspirere andre? Ta kontakt med oss på e-post, eller send oss en melding på Facebook eller Instagram: Norges Håndballforbund.
Jeg husker fortsatt den første treningen. Det var også da jeg møtte Susanne, som ble treneren min. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men jeg syntes det var ganske gøy. Det holdt til én trening til. Så én til.
Nesten tre år senere er jeg fortsatt her. Jeg er den som nesten aldri er borte fra trening - og når jeg er borte, er det som regel fordi jeg er på en annen idrett i stedet. Og selv om vi nå har startet eget lag her på Kongsvinger, så drar jeg også til Susanne på Elverum når jeg har mulighet, for å være med der.
Fart er styrken min
Det er særlig to ting jeg liker med håndballen: å kaste ball, og å kjøre fort.
Pappa, Kai Olav, har sett hva som skjer når jeg kommer ut på banen.
– Kornelius har nok i alle år følt at han har vært treg, at han har hengt etter og at andre har måttet vente på ham. Når han kommer ut på håndballbanen, kan han bruke styrkene sine. Det å kjøre rullestol gjør at han på en måte føler seg fri. Her blomstrer han, sier pappa.
Han har rett. Der jeg ellers har vært den som andre må vente på, er jeg her den raske. Jeg gleder meg alltid til trening – jeg gleder meg faktisk til å komme meg i rullestolen. Det er en spesiell følelse, en jeg har begynt å kjenne igjen: at kroppen min plutselig ikke er noe jeg må tenke på, bare noe jeg bruker.
Jeg tenker egentlig ikke så mye på hva andre mennesker tenker når de ser meg spille rullestolhåndball. Jeg spiller fordi jeg synes det er gøy.
Et lag, ikke bare en idrett
Jeg driver med mange idretter, men de fleste av dem er individuelle. I svømming og bordtennis er prestasjonen min egen. I håndballen trenger jeg andre.
Det er gøy å være sammen med folk jeg blir kjent med. Man får venner av det. Og man kan jo ikke spille håndball uten et lag. Det går ikke.
Pappa tror det er nettopp tilhørigheten som betyr mest.
- Jeg tror det er viktig for alle å ha en tilhørighet. Å kunne lykkes sammen er kanskje enda sterkere enn å lykkes alene på mange måter. Det opplever jeg at han også får med håndballen – det å kunne tilhøre noe mer enn bare seg selv, sier Kai Olav.
Noen av vennene mine fra håndballen møter jeg ikke så mye ellers. Men så er det trening, og da er vi der sammen igjen. Det er litt sitt eget fellesskap, ett jeg ikke har noe annet sted.
Mer enn en trening
På sidelinjen står treneren min, Jan Erik Sandberg. Han har vært en del av håndballmiljøet i Kongsvinger siden han selv ble skadet i en bilulykke i 1981, og var etter over 30 år som trener egentlig ferdig med trenerlivet – helt til rullestolhåndballen dukket opp.
- Da tenkte jeg at dette kan jeg bidra litt med, sier han.
For to år siden var han med på å etablere tilbudet i Kongsvinger. Gruppa er fortsatt liten, men Jan Erik mener verdien av den kan være stor.
- Det å få være med i et lagmiljø betyr utrolig mye for veldig mange. Her er en arena hvor vi ikke bare prater håndball. Her prater vi om livet generelt også, sier han.
Aldersforskjellene i gruppa er store, men det ser Jan Erik som en styrke - de yngste kan møte folk som har levd lenge med rullestol, og som kjenner igjen noen av de samme utfordringene.
Jan Erik kjenner konkurranseinstinktet mitt godt.
- Kornelius er en helt fantastisk fyr med et veldig stort konkurransehode, men han er også veldig flink til å se andre. Han er et idrettstalent og en multiidrettsutøver. Han er en kar for fremtiden, sier han.
Han har nok rett i det med konkurransehodet. Jeg liker å vinne.
Det store konkurransehodet har gitt oss noen runder underveis. Jan Erik forteller at han enkelte ganger bevisst har utfordret meg på at ikke alt kan skje på mine premisser. Det har gitt resultater – jeg har blitt mye flinkere til å ta et tap. Så jeg lærer, sier han også.
Klarer mer enn jeg tror
Familien min har alltid prøvd å gjøre begrensningene rundt meg så små som mulig. Hvis mamma eller pappa tror noe blir for vanskelig, kan de få klar beskjed:
- Nå må dere bare holde dere unna, for dette fikser jeg.
Kanskje er det nettopp det håndballen har vist meg, gang på gang.
Jeg har lært at jeg er ganske rask. Og at jeg klarer mer enn jeg tror.
Tre år etter at jeg ble med en kompis for å prøve rullestolhåndball, har jeg funnet et sted der jeg får bruke akkurat det jeg er god på. Jeg får konkurrere. Jeg får være sammen med venner. Jeg får være en del av et lag.
Og jeg får kjøre fort.
Hvis du spør meg hvilken av alle idrettene jeg driver med jeg har tenkt å fortsette med, er svaret ganske enkelt: alle. Men det er bare én av dem der jeg ikke kan gjøre det alene, der jeg trenger et lag rundt meg for i det hele tatt å komme i gang.
Det er kanskje derfor jeg gleder meg mest til akkurat den.