Da livet ble vanskelig, sto håndballfamilien der

Det er fredag kveld i Stavanger, og vi er tilbake på hotellet etter to seire på åpningsdagen av Veteran-NM. Klubben er Skiens Ballklubb og laget er G45.

Kragerøgutta er allerede godt i gang. Det er god stemning, allsang og skrål, og overalt møter jeg kjente ansikter. Folk jeg har spilt med og mot, og mennesker jeg har blitt kjent med gjennom mange år med håndball.

Alle går fortsatt rundt i treningstøy. Noen diskuterer dagens kamper, andre morgendagens muligheter. Hvem kommer til sluttspillet? Hvem er ute? Og hvordan har det egentlig gått med de andre Telemarkslagene?

Det er kanskje akkurat disse stundene jeg liker aller best.

Selvfølgelig er vi her for å spille håndball. Konkurranseinstinktet er fortsatt på plass, selv om vi ikke er like raske som før.

Jeg spiller faktisk 4. divisjon ennå. Der blir jeg riktignok fullstendig rundingsbøye når jeg møter de yngre kreftene. Da er det godt å komme på Veteran-NM og møte noen som er litt mer på min egen alder.

Men håndballen handler om så mye mer enn det som skjer ute på banen.

Gjennom årene har jeg blitt kjent med utrolig mange fine mennesker. Noen møter jeg bare på turneringer som dette, men vi kjenner hverandre godt likevel. Det er nesten som en stor familie. Og netopp dette fellesskapet har fått en helt spesiell betydning for meg den siste tiden.

Tilbake til røttene
For å forklare hvorfor, må vi tilbake til Skien, byen der jeg vokste opp, tilbake til et miljø der håndballen sto sterkt. Skiens Ballklubb og Gjerpen var store håndballnavn, og jeg tilbrakte mye tid i Skienshallen som guttunge. Jeg spilte aldersbestemt håndball i Skiens Ballklubb og fulgte med på lagene på øverste nivå.

Men som for mange andre tok livet etter hvert en annen retning. Jeg sluttet med håndball, gikk befalsskole og tilbrakte mange år i forsvaret. Idretten ble det mindre av, bortsett fra litt bedriftsfotball innimellom.

Da jeg flyttet hjem til Skien i 2006, etter mange år borte, hadde jeg egentlig ingen planer om å finne tilbake til håndballen.

Men så begynte jeg å spille bedriftshåndball gjennom jobben. Der dukket det opp gamle kjente fra håndballmiljøet, folk jeg hadde spilt sammen med som guttunge. Det ble nesten som en liten gjenforening.

Og omtrent samtidig møtte jeg Monica.

Hun spilte håndball i 4. divisjon, sammen med en gjeng Gjerpen-jenter som hadde lagt topphåndballen bak seg, men som fortsatt spilte og hadde det hyggelig sammen.

Gjennom Monica ble jeg gradvis trukket tilbake til håndballmiljøet. Først var jeg bare med for å trene litt. Men det ene tok det andre, og snart spilte jeg selv 4. divisjon for Skiens Ballklubb igjen.

Det som begynte med noen gamle kjente og litt håndballtrening, skulle etter hvert bli en stor del av livet vårt.

For Monica og meg ble håndballen noe vi delte. Ikke bare på banen, men også på tribunen, på reiser og gjennom alle menneskene vi ble kjent med underveis.

Et liv med håndballen
Etter hvert ble håndballen langt mer enn en fritidsaktivitet for oss. Den ble en naturlig del av hverdagen, og noe vi hadde veldig mye glede av sammen.

Vi gikk på kamper, reiste på mesterskap og engasjerte oss i klubbmiljøet hjemme i Skien. Monica spilte veteranhåndball i mange år, først for Gjerpen og senere for Skiens Ballklubb. Selv fant jeg tilbake til gleden ved å spille, og etter hvert ble jeg også trukket inn i styrearbeidet.

Først ble jeg spurt om å sitte i styret i håndballgruppa. Så endte jeg opp som leder, og i dag er jeg leder av Skiens Ballklubb.

Men det var særlig en ting vi engasjerte oss i sammen: veteranturneringen Nordisk i Langesund.

Turneringen har lange tradisjoner og samler håndballfolk som har kjent hverandre i årevis. Mange kommer tilbake år etter år, og det er kanskje den aller beste tilbakemeldingen vi kan få som arrangører.

For oss handlet det om å skape en helg der folk kunne møtes, spille håndball og ha det gøy sammen. Det sosiale har alltid vært viktig, men det skal være skikkelig håndball også. Vi er tross alt ikke helt ferdige med å konkurrere, selv om vi har blitt litt eldre.

Monica var selve motoren i mye av arbeidet rundt Nordisk. Hun hadde kontakten med hotellet og lagene, holdt orden på påmeldinger og sørget for at ting kom på plass. Det er mye arbeid bak et slikt arrangement, og hun tok en stor del av det.

Vi var et godt team, også utenfor håndballbanen.

Gjennom alle disse årene bygde vi relasjoner til mennesker fra hele håndballmiljøet. Folk vi møtte på turneringer, på tribunen og i arbeidet rundt klubbene. Noen av dem har vi kjent i mange år.

Det er noe av det fineste med veteranhåndballen. Man kommer tilbake, møter de samme menneskene og fortsetter der man slapp sist.

Og selv om jeg etter hvert har brukt utallige timer på styrearbeid og arrangementer, er det fortsatt noe helt eget ved å trekke på seg håndballdrakta.

Jeg synes fortsatt det er like moro når dommeren blåser i fløyta og kampen begynner.

Da livet tok en annen vending
Sommeren 2015 fikk Monica kreftdiagnosen.

Hun levde med sykdommen i over ti år. Gjennom store deler av denne tiden fortsatte hun å engasjere seg i håndballen og i arbeidet med Nordisk i Langesund.

Hun var med på å arrangere turneringen så sent som i 2025. Men utover høsten og vinteren ble helsen dårligere, og det ble etter hvert vanskelig å følge opp alt hun tidligere hadde tatt ansvar for.

Etter hvert tok datteren gradvis over oppgavene hennes. Kontakten med hotellet, lagene og alt det praktiske rundt turneringen. Så vi holder det i familien.

17. februar 2026 døde Monica.

Gjennom alle årene sammen hadde vi blitt kjent med utrolig mange mennesker gjennom håndballen. Folk som etter hvert hadde kommet veldig tett på oss, og som kjente både meg og Monica godt.

Nå fikk jeg kjenne hvor mye det betydde.

Jeg hadde mennesker rundt meg som visste hvordan livet vårt hadde vært. Mennesker som brydde seg, som viste omsorg, og som fortsatt lot meg være en del av livene sine.

Det har vært en god ting, særlig i den situasjonen jeg har stått i.

Varmen i Langesund
Bare drøyt to måneder etter at Monica døde, var det igjen tid for Nordisk i Langesund. Etter så mange år med som medarrangører, skulle vi nå gjennomføre den uten henne.

Men det jeg kanskje husker aller best fra den helgen, er alle menneskene som møtte meg. Varmen. Omsorgen. Alle de kjente ansiktene.

Vi har hatt utrolig mye moro gjennom årene, både på og utenfor håndballbanen. Vi har reist på mesterskap, arrangert turneringer og fått venner over hele landet.

Men akkurat denne turneringen står kanskje igjen som mitt sterkeste minne.Jeg møtte så mye varme og så mye godt da jeg kom til Langesund.

Det er vanskelig å beskrive hvor mye det betyr å ha mennesker rundt seg som kjenner deg, og som vet hva du har vært gjennom.

For meg har håndballen aldri bare handlet om resultatene på banen. Den har også handlet om å være en del av noe, om å ha mennesker rundt seg og om å få ta del i hverandres liv.

Og det har kanskje aldri vært viktigere enn akkurat nå.

Tilbake i Stavanger
Et halvt år senere er jeg tilbake blant mange av de samme menneskene. Denne gangen på Veteran-NM i Stavanger.

Vi reiste fra Skien allerede torsdag morgen, Bård Eik og jeg. Bård er min viktigste hjelper og samarbeidspartner i klubben. Han har vært med siden han var ungdom og stiller opp i tykt og tynt.

Vel framme tok det ikke lang tid før vi oppsøkte gamle kjente. En gjeng fra Notodden var allerede på plass, og utover ettermiddagen kom det stadig flere til. Det ble en lang og hyggelig dag med masse fine folk jeg først og fremst treffer gjennom håndballen.

Og så var det selvfølgelig kampene.

Vi fikk en strålende start i klassen G45 med seire over NTNUI og Urædd fredag. Lørdag slo vi Bryne to ganger og var klare for finale.

Mellom kampene var det akkurat slik jeg liker det. Høy stemning på hotellet, gamle venner og diskusjoner om alt fra resultater til hvem som hadde størst sjanse til å nå sluttspillet.

Jeg ble som vanlig sittende litt for lenge sammen med de andre lørdag kveld, og måtte ta en veldig kjapp dusj for å rekke den siste bussen til banketten.

Søndag morgen var det klart for finale mot Urædd, vår gamle hovedrival. Men vi var ikke ordentlig til stede da kampen startet, og Urædd kjørte rett og slett over oss.

For tredje år på rad tapte vi finalen. Stemningen sank til et absolutt bunnivå.

Det kommer alltid en ny turnering
Men det går nok ikke så lang tid før vi begynner å snakke om hva vi skal gjøre bedre neste gang. For det er jo noe av det fine med håndballen. Det kommer stadig nye kamper, nye turneringer og nye muligheter til å møte alle disse menneskene igjen.

Jeg har opplevd mye gjennom årene. Både på og utenfor banen.

Og selv om det siste året har vært vanskelig, har jeg hatt mange mennesker rundt meg. Folk som kjenner meg godt, som har vist omsorg og varme, og som har gjort det godt å komme tilbake til håndballmiljøet.

Det er jeg veldig takknemlig for.

Nå er det ett år igjen til et nytt Veteran-NM. Men før den tid er det Nordisk i Langesund i april. Der er det forøvrig plass til flere lag.

Og der skal vi nok møte Urædd igjen.

Da blir det revansje!

Les mer om Håndballen som fristed