Hold Ctrl-tasten nede (Cmd-tasten på Mac).

Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

HSF_artikkelbilde_siri.jpg

I håndballhallen slapp jeg å tenke

Siri Nilmine Avlesen-Østli er neste bidragsyter i serien "Håndballen som fristed". Her er hennes historie.

Jeg vokste opp på Hamar som en ganske forsiktig og beskjeden jente. Bare tre måneder gammel kom jeg til Norge. Jeg tok ikke så mye plass, og mamma var nok litt redd for at jeg ikke skulle få så mange venner. Derfor fikk jeg prøve alt mulig – ballett, turn og stuping.

Men det var én liten detalj som skilte seg ut.

Håndballen som fristed

  • I serien Håndballen som fristed vil ulike personer fra Håndball-Norge fortelle sine historier på handball.no
  • Bidragsyterne har alle én ting felles: de har alle opplevd at håndballen har vært et fristed fra hverdagen.
  • Har du, eller kjenner du noen som har en personlig historie som kan inspirere andre? Ta kontakt med oss på e-post, eller send oss en melding på Facebook eller Instagram: Norges Håndballforbund.

Jeg husker mamma la merke til at jeg kastet erteposen ganske hardt. Det var tydeligvis mer interessant for meg enn å tøye og slå hjul. Kraft var vel mer min greie enn presisjon.

Det tok noen år før håndballen kom inn i livet mitt. Jeg var snart seks år da en nabo som var litt yngre enn meg begynte å spille, og jeg fikk være med henne på trening. Jeg husker hvor stas det var. Det var noe eget med å komme inn i Ajerhallen for første gang. Se de store jentene spille før oss. Draktene. Lydene.

Ikke lenge etter scoret jeg mitt første mål. En skikkelig «lompe» fra ni meter. Bestevenninnen min sto i mål, og ballen dalte inn. Jeg husker gleden så godt – ikke bare over å score, men over å bidra for laget. Å juble sammen. Følelsen av å være én enhet.

Det var første gang jeg kjente på den ordentlige lagfølelsen – som håndballspiller for HamKam.

Siri_ håndballstjerne.jpg

På ungdomstrinnet ble vi slått sammen med Storhamar, og håndballen ble mer seriøs. Treneren var dyktig, og jeg fant plassen min i laget ganske raskt.

Jeg fikk snart være med på kretslag og regionale landslagssamlinger, og kjente på mestring og bekreftelse. Jeg husker godt den dagen jeg ble tatt ut. Jeg leste brevet jeg fikk i posten og kjente følelsen av at noen hadde sett det jeg gjorde – det betydde mye.

God sesong.jpg

Men det var kanskje det sosiale som betydde aller mest.

Vi var en fin gjeng jenter fra ulike steder i Hamar og Vang. Håndballen ga meg venner på tvers av skole og miljø. Hvis noe var vanskelig et annet sted i livet, visste jeg at det alltid ventet en trening. En garderobe. En gjeng lagvenninner.

I hallen kunne jeg være meg selv.

Jeg var ikke spesielt glad i oppmerksomhet ellers, men på banen hadde jeg ingen problemer med å ta plass. Der turte jeg. Der var det lov. Der hadde jeg en rolle og en verdi.

Etter hvert ble satsingen tøffere. Jeg kjente på hvor mye som krevdes for å ta steget opp. To økter om dagen. Disiplin. Prioriteringer. Bent Svele var en kjempeflink trener, men jeg var kanskje ikke helt klar for å satse mot eliteserien. Jeg var nok litt for ung, og litt for glad i tanken på å kombinere flere ting i livet. Jeg ville studere – og ha en ungdomstid også.

Så jeg tok et valg. Jeg gikk ned i divisjon og byttet lag til Furnes. Spilte mer for gøy. Det ble noen ordentlig morsomme år med gode venner, fine kamper, mange seire og minneverdige lagfester.

Lagbilde siri.jpg

Og håndballen forsvant aldri.

Etter noen år flyttet jeg til Australia og fikk spille nasjonalt mesterskap for Queensland State, sammen med en spennende gjeng. Nordmenn og aussier i skjønn forening prøvde å introdusere håndball til flere «down under».

Da studietiden var over, ble det et par år i Sverige. Også der ble håndballen den viktigste sosiale bærebjelken. Det å pakke baggen, stille på en trening og bli kjent med nye folk var avgjørende for trivselen i en helt ny by.

Da jeg vendte hjem til Norge igjen, fikk jeg etter hvert jobb i TV 2 Sporten som journalist. I 2014 fikk jeg være med å dekke håndballmesterskap, og det føltes virkelig som å komme hjem. Det er hjemmebane. Det er det jeg forstår. Du kan lese deg opp på mange idretter, men håndballen sitter i ryggmargen.

Debrecen,Ungarn  20141213.
EM Håndball Damer 2014
Siri Nilminie Avlesen sitter bak de norske håndballjentene under kampen mot Spania. T.v Emilie Hegh Arntzen og Emily Stang Sando.
Foto: Vidar Ruud / NTB
Foto: Vidar Ruud

Og kanskje er det nettopp derfor den fortsatt er et fristed.

Jeg spiller fortsatt. Ikke på samme nivå, ikke med samme ambisjoner. Litt flere skadeavbrekk, men alltid verdt det. For de timene i hallen er mine. Uansett hvor mye det er hjemme eller på jobb, er det bare ballen, laget og neste angrep som gjelder.

Lagbilde EM-bedrift.jpg

Når jeg går inn i hallen, slipper jeg å tenke på alt annet. Der og da finnes det bare én oppgave: få ballen i mål - eller stoppe den.

Kampen er glemt når vi går ut igjen. Men båndene består.

For meg har håndballen alltid vært mer enn en idrett. Den har vært et sted å høre til. Et sted å ta plass. Et sted å puste.

Et fristed.

Foto: Hamar Dagblad; Hamar Arbeiderblad og Ringsaker Blad

Les mer om Håndballen som fristed