Er kvinnedagen viktig for idretten?

Allerede i 1976 gjorde Norges Håndballforbunds styre et fremsynt vedtak.

Det var da de bestemte seg for å satse like økonomiske summer på kvinnelandslaget og herrelandslaget. I en sport som på verdensbasis fremdeles er sterkt mannsdominert, er norsk kvinnehåndballs historie noe helt unikt. Fra gjennombruddet med bronsemedaljen i 1986 og frem til i dag, har to tredjedeler av våre medlemmer vært jenter. Vi har hatt mange gode rollemodeller på parketten de siste 40 årene. Men betyr det at vi kan lene oss tilbake og kun høste ros? Nei.

Artikkelen fortsetter under bildet.

PRESIDENT: Randi Gustad under et foredrag i forbindelse med EM 2026. Foto: Kolektiff

All idrett springer ut fra maskuline strukturerer, både hva gjelder sport og når det kommer til ledelse. De sportslige parameterne handler om treningsmetoder, regler og fysikk, mens manglende mangfold i rommene der beslutninger tas, alltid har preget idretten. Min erfaring etter nylig å ha skiftet bransje, er at idretten ligger langt bak næringslivet når det gjelder likestilling i ledelse, både nasjonalt og internasjonalt.

Det er kanskje ikke så rart hvis man ser kvinnekamp i en historisk kontekst og rekkefølgen på rettighetskampen. Retten til skole og utdanning, retten til å kunne eie og arve på lik linje med menn, retten til arbeid og yrkesdeltakelse, retten til politisk å kunne delta i samfunnet gjennom stemmerett og valgbarhet og retten til egen kropp. Idrettsrettighetene skjøt først fart på midten av 1900-tallet og først i 1981 inkluderte norske myndigheter likestilling i idrett som en del av offentlig politikk. Faktisk fem år etter Norges Håndballforbund.

Årsakene til at idretten kom såpass sent på banen var nok sammensatte. Både at det ble sett på som en form for kulturell unødvendighet med rett til aktivitet og fritid i et arbeidersamfunn, vranglære om at det var fysisk farlig for livmoren og dessuten fremstod lite estetisk, men mest av alt handlet tregheten om at idrettens organisasjoner var mannsdominerte og ledet av menn.

Norsk håndball har mange forbilder og pionérer som har gått foran i kampen om like rettigheter. Marit Breivik er naturligvis en av de viktigste, men norsk håndball har også mannlige ledere som har gått foran. Vi i NHF var det første særforbundet i Norge som bestemte at landslagsjentene våre skulle ha fullt honorar i forbindelse med svangerskap og helt til de var tilbake på håndballbanen. De er jo ansatt i ulike klubber i Europa der man er prisgitt arbeidsgivers og de ulike nasjonenes offentlige ordninger, men de skal i hvert fall vite at deres eget forbund er der for dem. Og ser man på snittalder og produksjonen av avkom fra kvinnelandslaget vårt, har denne regelen til dels vært med på både å forlenge karrierene, sanke gullmedaljer, men viktigst av alt: å skape trygge rammer.

Så hvorfor er det viktig å feire kvinnedagen? Jo, fordi det i norsk klubbhverdag på øverste nivå fremdeles er stor forskjell på kjønnene når det kommer til budsjetter og økonomi. Og selv om NHF har gode tall på antall kvinnelige trenere i barnehåndballen (to tredjedeler av de som fullfører Trener 1 er kvinner), mister vi mange vi gjerne skulle hatt med oss videre.

Vi trenger flere kvinnelige ledere, dommere og trenere på toppnivå i norsk håndball. Vi trenger flere jenter i ulike aldre på klubbkontorene og i styrerommene. Ikke fordi det er bra for statistikken, men fordi det gir bedre beslutninger som speiler medlemsmassen. Vi trenger ikke flere kvinneutvalg på siden av driften, vi trenger at jentene naturlig blir innlemmet fordi det lønner seg. Fordi vi behøver dem og deres perspektiver for å bli en best mulig organisasjon og skape best mulig vilkår for de kommende generasjonene.

Det er også viktig å feire kvinnedagen fordi vi vet at motstanderne våre i mesterskap har milevis igjen for å komme seg på dagens norske likestillingsnivå. Det er derfor en viktig oppgave for norsk håndball å forsøke påvirke ubalansen internasjonalt.

Dessuten trenger vi økt kunnskap og mer forskning på kvinnehelse. Sammen med idrettspresidenten og friidrettspresidenten var jeg denne uken med på å lansere menstruasjonsguiden. Ikke en eneste jente skal slutte med idretten sin fordi det ikke tilrettelegges for noe så naturlig som mensen. Det handler om kunnskap hos trenere, det handler om utstyr (dropp hvite shortser, please!) og det handler om fasiliteter (jenter trenger toalettfasiliteter). Menstruasjonsguiden er et praktisk verktøy for alle barne- og ungdomstrenere der ute. Bruk den!

Avslutningsvis er det på sin plass å hylle alle dere fantastiske håndballdamer der ute! Som trener barn, som sitter i sekretariatet, som rekker opp hånda for å ta et styreverv, som dømmer kamper for store og små, som spiller håndball for gøy eller drømmer om å bli best. Og på Norges vegne blir jeg faktisk litt ekstra stolt av presidentkollegaene mine i dag. Idrettspresidenten Zaineb Al Samarai, fotballpresidenten Lise Klaveness og skipresidenten Tove Moe Dyrhaug inspirerer og er gode rollemodeller som bidrar til endring i toppen.

Gratulerer med dagen til hele den norske håndballfamilien!

Randi Gustad
Håndballpresident