Håndballen tok meg imot igjen
Livet mitt har gitt meg to forskjellige håndballkarrierer. En før ulykken - og en etter.
Helt fra første gang jeg holdt en ball i hånda, visste jeg at dette var noe for meg. Jeg var ni år gammel og hadde funnet min idrett. Etter hvert som jeg ble eldre, var jeg innom både bedriftslag og forskjellige klubber.
På mitt beste spilte jeg noen år i Skeidar og gamle Fredensborg Ski, og fikk kjenne på nivået i 2. divisjon. Håndballen var en stor del av livet mitt, og jeg hadde sett for meg at det skulle være min måte å holde meg i form på når jeg ble eldre.
Men sånn ble det ikke. Ikke på den måten jeg så for meg.
Da jeg var 30, krasjet jeg på motorsykkel. En bil kjørte plutselig ut rett foran meg, og jeg smalt inn i siden på den i 80 kilometer i timen. Resten er mørkt. Jeg lå en måned i koma, tre måneder i respirator, fire måneder på intensiv. Jeg veide 47 kilo på det minste.
Da jeg kom til Sunnaas var jeg oppe i 56, men kroppen var knekt. Heldigvis hadde jeg trent hele livet. Det reddet meg.
På Sunnaas trente jeg 20-25 timer i uka, og da jeg ble skrevet ut etter sju måneder, veide jeg 86 kilo. Jeg hadde fått kroppen min tilbake, men jeg hadde fortsatt ikke funnet ut hvordan jeg skulle få tilbake følelsen av å være en del av noe. En del av et lag. En del av noe jeg hadde savnet lenge.
Jeg prøvde kjelkehockey først. Men det funka ikke helt. Jeg har veldig korte bein og slet med å få stabilitet i kjelken. Så jeg gikk tilbake til motorsport – en individuell idrett, men en jeg hadde mulighet til å drive med. Det holdt en stund. Men det var noe som manglet.
Så hørte jeg om rullestolhåndball. Plutselig tente det noe i meg igjen. Jeg hadde jo alltid elsket håndball. Det var liksom «min greie». Men jeg visste ikke om det faktisk gikk an å spille det fra rullestol. Jeg hadde aldri sett det før, likevel tok jeg turen for å prøve. Og jeg ble rett og slett litt satt ut – for det var så utrolig gøy!
Det var ekte håndball. Vi taklet, vi skjøt, vi jobbet sammen. Jeg ble overrasket over hvor mye håndball man faktisk kan spille fra stol. Jeg ble solgt.
Rullestolhåndball er en utrolig inkluderende idrett. Det spiller ingen rolle hva slags funksjonsnedsettelse du har. Klarer du å sitte i stolen, å rulle og kaste ball, så er du med. Du trenger ikke være topptrent. Det viktigste er at du har lyst. At du vil bidra. Og det gir en følelse av mestring som ikke kan sammenlignes med så mye annet.
I motorsport var jeg mye alene. Du har et team rundt deg, ja, men til syvende og sist er det du mot klokka. I håndball er du alltid en del av noe. Det er samholdet som gjør det. Det å stå sammen, kjempe sammen, og kjenne at vi faktisk får det til. En av de største opplevelsene i mitt liv, var da vi dro til Portugal med landslaget og tok bronse i VM etter bare seks måneder som lag. Det sier noe om hva lagidrett kan gjøre. Hva håndball kan gjøre.
Nå sitter jeg på et hotellrom i Litauen. Det er EM. Det betyr enormt mye.
Jeg er nervøs. Jeg vil komme til semifinale og kjempe om medaljer! Men det handler ikke bare om resultater, men å kjenne at jeg har et sted å høre til. At jeg har lagkamerater. At jeg har noen som vet hvem jeg er og som gleder seg til å se meg - og som jeg gleder meg til å se igjen. Det er rett og slett en familie.
For rullestolhåndball er ikke bare sport. Det er tilhørighet, det er fellesskap. Det er viktig!
For oss som lever med funksjonsnedsettelse, er det ikke alltid så lett å finne den arenaen. Å finne det rommet der vi ikke må forklare oss, ikke be om unnskyldning, men bare være med. Bare være oss. Et fristed.
Gutt eller jente, ung eller gammel, med eller uten funksjonsnedsettelse. Føler du deg annerledes? Velkommen! Håndballfamilien har plass til deg også.
Det er kanskje derfor jeg er så glad i håndball. Fordi den tok meg imot – igjen.
