«Håndballen har reddet meg»

Tess Demi er tredje bidragsyter i serien «Håndballen som fristed». Her er hennes sterke historie.

Hei! Jeg heter Tess Demi, er 31 år gammel og har spilt håndball siden jeg var åtte år. Jeg er halvt iraner og halvt iraker - mamma er fra Iran og pappa fra Irak. Vi kom til Norge da jeg var fire år. Mamma og pappa er utrolig hardtarbeidende, og det tok ikke lang tid før mamma jobbet som tolk og pappa fikk fagbrev som tømrer.

Som jente fikk jeg ikke lov til å snakke med gutter, jeg måtte være inne før kl. 17, og alt av overnattingsbesøk eller andre aktiviteter med venninner var uaktuelt.

En episode jeg husker godt er fra da jeg var fem år gammel. Jeg lekte utenfor huset med nabovenninna mi. Det ble sent, og vi nektet å dra hjem. Vi lo mens vi løp fra foreldrene våre, og til slutt låste vi oss inne i boden. Vi syntes det var gøy at de voksne ikke kunne få tak i oss. Til slutt gikk låsen i stykker, og pappa måtte rive av døra. Vi lo fortsatt, og jeg vinket til venninna mi da hun gikk hjem med faren sin. Men idet de forsvant rundt hjørnet, stoppet latteren.

Dette ble hverdagen min. Jeg vokste opp med en konstant følelse av at jeg var dum, ubrukelig, uønsket, at jeg aldri kom til å bli god nok.

Mobbing og utenforskap

Etter denne hendelsen husker jeg lite fra barndommen. På skolen ble jeg mobbet både fysisk og psykisk. Jeg opplevde rasisme, fikk høre ekle kommentarer om hudfargen, håret og navnet mitt. På vei hjem fra skolen ble jeg slått og hetset.

Etter noen måneder ble aggresjonen min et tema for mobbing i seg selv. Jeg slet med å regulere følelsene mine. Hjemme måtte jeg trykke alt ned, men på skolen rant det ofte over. Jeg kunne skrike og gråte hvis jeg ble urettferdig behandlet eller mobbet. Da ble jeg kalt «gal», og ingen ville være rundt meg.

Jeg var mye alene, hadde angst og følte meg misforstått.

Håndballen ble mitt fristed

Men jeg hadde én ting: idretten. Da jeg var åtte år, startet Søgne Håndballklubb lag for min årsklasse. Endelig fant jeg tilhørighet og mestringsfølelse.

Jeg slet fortsatt med mobbing og utestengelse, men i håndballen var jeg god - faktisk blant de beste. Det tok ikke lang tid før jeg levde i hallen. Den ble fristedet mitt. Jeg spilte på flere lag: jenter eldre enn meg, guttene på min alder, og etter hvert damelaget.

For første gang følte jeg meg ønsket. Jeg fikk skryt uten et «men» bak. Trenerne var fantastiske. Selv om jeg var vanskelig å ha med å gjøre, stod de i det. De visste ikke hva jeg opplevde hjemme, men de klarte å håndtere sinneutbruddene mine, mistilliten til voksne og den dårlige oppførselen jeg noen ganger hadde. De ga meg noe jeg aldri hadde hatt før: trygghet og tillit til voksne.

Frihet og fellesskap

Cuper og samlinger lot meg oppleve ting jeg aldri hadde opplevd før. Jeg kunne snakke med hvem jeg ville. Jeg fikk en smak av frihet, vennskap og fellesskap.

Jeg ble akseptert i et samfunn - håndballfamilien. Jeg fikk skryt av trenere fra andre lag, foreldre til motspillere, til og med dommere. Aldersbestemt håndball ble den beste tiden i livet mitt. Selv om hjemme var et helvete, kunne jeg glemme det da jeg sto på banen.

Selvfølgelig har traumene noen ganger fulgt med inn på banen og ødelagt for meg. Det er fortsatt folk som synes jeg roper for mye eller blir skremt av intensiteten min. Men jeg har lært meg å møte dem ved å være den beste håndballspilleren jeg kan være.

Et anker i håndballen

Jeg slet mentalt i ungdomstida, og fikk oppfølging av fagfolk i 20-årene. Da fikk jeg konstatert flere ulike diagnoser. Hverdagen min er tung og uforutsigbar. Noen dager fungerer jeg normalt, andre dager kommer jeg meg ikke ut av senga.

Men håndballen har alltid vært der. Den har reddet meg. Selv om traumene og familieproblemene hindret meg i å nå toppen, vet jeg at jeg hadde talentet til å klare det. Og jeg vet at håndballen alltid vil være en del av identiteten min. Hadde det ikke vært for håndballen, hadde jeg ikke vært her i dag. Den ga meg mestring, nærhet, fellesskap og glede.

Takk!

Jeg har en håndfull trenere jeg vil takke for at de stod i det med meg. De har fått mer kjeft og frekkhet enn de fortjente, men de var der likevel. Jeg er uendelig takknemlig for Gunhild Kristiansen, Leif Haugerud, Jesper Johnsen og Magnus Boman.

Også mange andre voksne - foreldre til lagkamerater, folk i hallen - hjalp meg masse. Men trenerne fikk virkelig oppleve meg på godt og vondt, og de gjorde at jeg overlevde de mørkeste tidene.

Les mer om Håndballen som fristed