- Jeg ble han i rosa drakt som sto der og heiet

Olav Gjertviksten er neste bidragsyter i serien "Håndballen som fristed". Her er hans historie.

Jeg heter Olav, er 57 år og bor i Mandal. Nå lever jeg et fantastisk liv, men det har ikke alltid vært sånn. Som 15-åring startet jeg å ruse meg og livet ble etterhvert en kamp med rusavhengighet og psykiske utfordringer. Som 44-åring ble jeg rusfri og kampen med å holde meg rusfri startet.   

Jeg har erfart at det å ta livet tilbake er noe jeg må jobbe med hver eneste dag. Hvis jeg legger meg rusfri i kveld, våkner jeg rusfri i morgen tidlig. Så enkelt, og så vanskelig. Nå, over 13 år senere, handler livet mitt om noe helt annet: å leve, å høre til, å være glad i meg selv, samt å bruke historien min til å hjelpe andre.

Et viktig kapittel i denne reisen handler om håndball. Eller kanskje mer presist: håndballmiljøet, fellesskapet og menneskene.

En rosa supporterdrakt og et trygt fellesskap

Første gangen jeg kom til Aquarama var gjennom en frivilligavtale mellom Blå Kors og Vipers. Jeg kom som en del av et tilfriskningsmiljø – og var vant til å være «Olav, tidligere rusavhengig». Det var det navnet jeg bar i A-larm, det var det jeg sa i gruppene jeg ledet, det var sånn jeg ble presentert.

Etter hvert ble jeg bare Olav.

Det var ikke noen som spurte om fortiden min. Vi snakket om hverdagslige ting. Om kampen. Om hvem som rigget LED-skjermene. Om hva vi skulle ha til middag. Og jeg ble sett for noe annet enn fortiden min.

Jeg husker fortsatt da jeg tenkte for første gang: «Nå skal jeg rope Heia Vipers!» Det var skummelt. Jeg var livredd for at noen skulle se på meg. Men jeg bestemte meg. Jeg ropte. Og det var litt gøy.

Etter hvert ble jeg han som slo på tromme. Først litt forsiktig i et hjørne. Så med en kompis. Så var vi flere. Vi dannet en supporterklubb – Rosabanden. Og jeg ble han i rosa drakt som sto der og heiet.

Den drakta ble som en klovnenese: et sted å gjemme seg. En trygghet. Jeg kunne være fri. Jeg kunne være meg selv.

Det handler ikke om håndball

Folk tror det handler om håndball. Det gjør egentlig ikke det. Jeg har aldri spilt håndball. Jeg hadde aldri vært på en håndballkamp før jeg ble med Blå Kors til Aquarama. Det eneste forholdet til håndball var Håndballjentenes mesterskap på TV. I utgangspunktet var det ikke håndballen som sport som fanget meg, men menneskene rundt. Jeg elsker mennesker og det var disse flotte menneskene jeg møtte som traff hjertet mitt.

Det var de menneskelige relasjonene. De varme folka. Det inkluderende fellesskapet. Det at vi var en gjeng, uansett lag, klubb eller by.

Jeg har stått på Hamar i Vipers-drakt og heiet på Storhamar, det samme har jeg gjort på Sola. Og jeg har reist alene til bortekamper bare for å møte kjente. Jeg har blitt tatt imot i hallene rundt om i hele Norge, med åpne dører og kaffekopper. Jeg har aldri opplevd et snev av motsetninger eller fiendtlighet. Vi heier på hvert vårt lag, og så klemmer vi hverandre etterpå.

Håndballen er en familie. Og jeg føler meg hjemme.

Garderoben, gull og en rosa medalje

Et av de sterkeste øyeblikkene jeg har hatt, skjedde i garderoben til Vipers etter seriegullet i 2017–2018-sesongen. Malin Aune og Emilie Hegh Arntzen hadde ordnet en ekstra medalje. «Du må komme inn hit,» sa de. Og så sto jeg der, sammen med hele laget med medalje rundt halsen – et av de mest rørende øyeblikkene jeg kan huske.

Veldig mange av spillerne gjorde stort inntrykk på meg – blant annet Karoline Olsen, Kari Brattset Dale, Emilie Hegh Arntzen, Vilde Jonassen og Malin Aune. De tok seg tid, de så meg. Og de viste meg at jeg hadde en plass i miljøet, selv om jeg aldri hadde spilt håndball selv. Det var mye mer enn sport.

Og det var samspillet med barna som kom på kamp. De som ville slå på tromma. De som sto i kø foran oss. De som heiet sammen med oss. Jeg tror det er viktig at barn som kommer i hallen, får kjenne at de hører til. At de har det gøy. Det betydde mye for meg å bidra til det.

Et fristed

Det er det det handler om, egentlig. Håndballen er fristedet mitt. Et sted jeg kan være Olav. Ikke brukerstemmen. Ikke den tidligere rusavhengige. Ikke jobben min. Bare meg selv. Jeg venter på terminlistene så jeg kan få henge opp oversikten på veggen på kontoret, så kollegaene mine vet når jeg er borte.

Fra Vipers til Randesund og Sola

Da det ble klart at Vipers gikk konkurs, var det tungt. Jeg var redd for hva jeg skulle miste. Men jeg har vært gjennom verre ting i livet. Jeg reiste meg. Og så gikk jeg videre.

Nå er det Randesund som gjelder. Det er klubben jeg vokste opp i. Jeg spilte fotball der som liten. Det er hjemme. Og så heier jeg på Sola også. Jeg trives så godt i Åsenhallen. Og trenerne på disse to lagene lagene, Steffen Stegavik i Sola og Kristine Lunde Borgersen i Randesund, de må være Norges hyggeligste trenere. De tar seg alltid tid til en hyggelig prat og viser tydelig hvordan de setter pris på oss som supportere.

Jeg liker å være i hallen to timer før kamp – og ofte lenger. Jeg kan være der i fire–fem timer. Det handler ikke om å se en kamp. Det handler om å være der. Å høre til. Å gjøre noe meningsfullt. Og jeg gleder meg til å være med og bidra til å bygge opp frivilligheten og supportermiljøet i Randesund.

Arbeidet mitt og A-larm

Jeg kom inn som bruker i A-larm for 14 år siden. (A-larm er en landsdekkende bruker- og pårørendeorganisasjon på rusfeltet, med fag- og erfaringsbasert kunnskap, samt samtalegrupper og oppfølging.)

Nå er jeg med og drifter region Agder i A-larm. Jeg begynte som deltaker, og nå er jeg «høyre hånd» til regionslederen. Jeg bruker erfaringene mine til å hjelpe andre, og jeg er veldig stolt av å få være en del av felleskapet i A-larm som er med å skape gode endringer i manges liv. Det gir mening. Men det har kostet - og det koster fortsatt - mye arbeid og bevissthet hver eneste dag. Jeg brenner for jobben. For å hjelpe andre. For å være en som lytter. En som står der når noen trengs.

Det er viktig for meg å holde fristedet mitt adskilt fra jobben. Jeg har med noen brukere på kamp, men jeg blander ikke inn frivilligmiljøet. Hallen er mitt sted. Mitt rom. Min luft.

Jeg sier ofte at den viktigste personen i livet mitt er meg selv. Men jeg vil gjerne fremheve hvor viktig min partner, Junelene, har vært for meg i alle disse år. En som støtter meg både på borttebane og "hjemmebane", betyr alt.

Det viktigste målet jeg har hver eneste dag, er å legge meg edru og nykter. Og jeg tenker på det hver dag. Det må jeg. For dette er en sykdom jeg må leve med.

Og nettopp derfor betyr håndballen så mye. Fordi det gir meg pusterom, glede og fellesskap.

Håndballfamilien

Jeg har lyst til å avslutte med det viktigste: Norges håndballmiljø er helt fantastisk. Jeg har reist rundt i hele landet, vært i utallige haller. Overalt har jeg blitt godt tatt imot. Om det er Hamar, Oppsal eller Fana. Jeg har fått mange utrolig gode venner på tvers av lag. Vi er en gjeng med venner. En fantastisk familie.

Det er ikke som i fotballen, hvor det er kniving mellom motstanderne. I håndballen heier vi, og så klemmer vi etterpå. Jeg tror det handler om verdiene: Begeistring, innsatsvilje, respekt og fair play. De står støtt i håndballen gjennom mine øyne. Og det merkes.

Les mer om Håndballen som fristed

Første historie i denne serien, var Jo Haukeland Liadal