«Så snart jeg kom ut på banen, forsvant alt»
Jo Haukeland Liadal er først ut i serien "Håndballen som fristed". Her forteller han sin historie.
Jeg heter Jo. Jeg er 22 år gammel, kommer fra Haugesund og spiller håndball for Vålerenga. Jeg studerer til å bli lektor her i Oslo. Og jeg er homofil.
Det siste pleide jeg å synes var vanskelig å si høyt. Nå er det noe jeg bærer med stolthet. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. Og fordi jeg vet at historien min kanskje betyr noe for noen andre der ute.
Da jeg var liten, hadde jeg en søster som spilte håndball. Hun elsket laget sitt, og det smittet over. Jeg husker hvordan hun lyste opp da hun snakket om kampene og samholdet. Jeg ville ha det samme. Jeg ville kjenne den lagfølelsen.
Jeg begynte å spille i Rival i femte klasse. Det var der jeg virkelig følte på mestring for første gang. Vi var ikke det beste laget – vi tapte faktisk ganske mye – men det var tap og vinn med samme sinn. Det var fellesskapet som betydde noe. Gleden da vi endelig vant en kamp satt ekstra sterkt. Det handlet ikke bare om mål og poeng. Det handlet om å gjøre noe sammen. Om å høre til.
Jeg husker spesielt en kamp i regional serie for syv år siden. Vi møtte et lag fra Stavanger – et topplag. Vi lå på 12. plass, de på 1. Vi vant med tre mål. Jeg scoret det siste målet den dagen, og jeg husker hvordan hele laget kastet seg over meg da sluttsignalet gikk. Den følelsen av mestring og fellesskap glemmer jeg aldri. Det var kanskje ikke en finale, men for oss føltes det sånn.
Det var aldri seirene som drev meg. Det var laget. Det å få være en del av noe som var større enn meg selv. Det å kjenne at jeg betydde noe for noen andre. Og at de betydde noe for meg.
Men det var også vanskelig noen ganger. I tenårene, da garderobepraten ble mer voksen og cupdiskotekene viktigere enn treningene. Jeg kjente at jeg var litt annerledes. Jeg hadde ikke alltid de samme interessene. Jeg tenkte på andre ting. Og det kunne bli ensomt. Jeg satt ofte med en følelse av å stå litt på utsiden.
Men så snart jeg kom ut på banen, forsvant alt det. Der var det ingen masker. Der kunne jeg være meg selv. Jeg visste hva jeg skulle gjøre. Jeg var trygg. Og kanskje viktigst av alt – jeg ble sett. For den jeg var, ikke for det jeg skjulte.
Som 18-åring flyttet jeg til Danmark for å spille i Ikast. Jeg var åpen homofil da, men det var en ny erfaring å komme inn i et nytt miljø. Nytt land, nytt lag, nytt språk. Jeg var nervøs. Men jeg ble møtt med varme. Trenerne og lagkameratene tok meg imot som en av sine egne. Jeg trengte aldri forklare eller forsvare hvem jeg var. Jeg slapp å late som. Og det gjorde at jeg kunne fokusere på det viktigste: håndballen. Det jeg kom for.
Året etter flyttet jeg til Oslo og begynte å spille for Vålerenga. Jeg husker at jeg var spent før første trening. Ny garderobe. Nye folk. Jeg hadde jo vært heldig før, men man vet aldri. Det er lett å tenke at «her er det sikkert annerledes». At jeg må være forsiktig. Jeg husker første turen med laget, til Arendal. Det var etter noen få uker. Vi satt rundt middagsbordet og ble kjent. En av gutta spurte: «Jo, har du kjæreste?» Jeg svarte at jeg bodde med to jenter. Så kom det oppfølgingsspørsmålet – «Er det noe flørting mellom dere da?»
Det var da jeg sa det.
«Nei, vet du hva, jeg liker gutter.»
Det ble stille. Bare et øyeblikk. Og så – som om ingenting hadde skjedd – kom smilet, nikket og praten fortsatte. Det var akkurat sånn jeg hadde håpet det skulle være. Jeg hadde tenkt på det lenge. Hvordan skal jeg si det til mine nye lagkamerater? Når skal jeg si det? Og plutselig var øyeblikket der. Det kom naturlig. Og det ble bare bra.
Lagkameratene mine har bare vært positive. Noen har kanskje vært nysgjerrige, men på en god måte. De har aldri fått meg til å føle meg liten. Tvert imot. Jeg føler meg hjemme i Vålerenga.
Håndballen har alltid vært fristedet mitt. Et sted jeg kan dra når hodet er fullt av tanker. Et sted hvor jeg kan svette, le, samarbeide og bare være Jo. Ikke «han homofile». Ikke «han som er litt annerledes». Bare meg.
Jeg tror alle trenger et sånt sted. Et fristed. For meg har det vært håndballbanen. Lukten av klister. Lyden av ballen som treffer parketten. Lagkamerater som roper og ler. Jeg elsker det.
Når folk spør meg nå: «Hvor lenge har du vært deg selv?» svarer jeg alltid det samme:
Siden dagen etter jeg fylte 19. Det var dagen jeg sluttet å skjule hvem jeg var. Og det var håndballen som ga meg motet til det.
Jo Haukeland Liadal
Vålerenga Håndball
