Hold Ctrl-tasten nede (Cmd-tasten på Mac).

Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Dommer_web_640x360.jpg
Personene på bildet er ikke relatert til innholdet i artikkelen. Illustrasjonsfoto / arkiv: NHF

«Hva med 13-åringen som går gråtende av banen?»

Personlig innlegg: Hva gjør vi når ingen lenger vil gå på banen kledd i svart med fløyta i hånda?

Dette innlegget ble opprinnelig publisert av Marie Forberg Jørum på Facebook.

Kjære alle voksne som har stått eller kommer til å stå på sidelinjen når våre unge håpefulle bedriver lagidrett.

Det er uvanlig med sånne innlegg fra denne kanten, men dette er et tema som virkelig engasjerer og provoserer meg.

Hva skal til for å gjennomføre en kamp? Vi trenger en bane, to lag og en dommer. Etter å ha overvært utallige kamper på sidelinjen – mange som trener, flere som mamma og tilskuer – vil det overraske meg om ikke den allerede vanskelige jobben med å rekruttere dommere vil bli enda verre i fremtiden.

Det er dessverre ikke sjelden at min 12-åring kommer hjem etter kamp og har meninger om dommerens prestasjon med negativt fortegn. Hvor kommer dette fokuset fra? Finner barna på dette selv, eller plukker de opp det som høres fra sidelinjen rundt banen? Jeg har selv observert dette utallige ganger fra utallige ulike lag. Jeg går så langt som å kalle det et kjempeproblem for barneidretten generelt.

I vår familie er vi uvanlig godt kjent med dommergjerningen. Min mann dømmer håndball på øverste nivå i verden – herre-VM og Champions League. Han debuterte som eliteseriedommer 18 år gammel. Det vil si at han har over 20 år bak seg på øverste nivå i Norge.

Poenget med å dra inn han er at hvis du spør han, så vil han si at han gjør, har gjort og vil gjøre mange feil i hver eneste kamp han dømmer. Med det bakteppet: Hva forventer vi egentlig av unge dommere helt ned i 13 års alder med minimal kampledererfaring? Tror vi at de ikke prøver å ta riktige avgjørelser? Mener vi de blåser feil med vilje? Eller gjør de virkelig så godt de kan?

Når min mann dømmer feil i avgjørende situasjoner (ja, det har han gjort flere ganger), får han kjeft av spillere, trenere og supportere. Det skrives i aviser, på nett, i sosiale medier og det får konsekvenser for hvilke kamper han får dømme videre. Men med den erfaringen han har, så tåler han det, og på det nivået han er så er det kanskje greit. Mye står på spill både økonomisk og sportslig for lagene han dømmer.

Men hva med 14-åringen som nesten ikke tør å blåse i fløyta? Og i hvert fall ikke utover i andre omgang etter en rekke kommentarer fra sidelinjen. Hva med 13-åringen som går gråtende av banen? Tror vi den gutten eller jenta gleder seg til neste kamp? Eller har motivasjon til å fortsette å dømme for å skaffe seg den erfaringen vedkommende trenger for å ta flere riktige avgjørelser neste gang han/hun entrer banen?

Hva gjør vi når ingen unge lenger går på banen med fløyta i hånda? Er vi ikke avhengige av at noen vil dømme for at det skal bli kamp? Ønsker vi ikke gode og trygge dommere? Tror vi de utvikler seg til å bli det ved at vi slenger kommentarer etter dem fra sidelinja? I hvilke andre settinger er det ikke moralsk forkastelig av voksne å omtale / kaste negative bemerkninger mot 13-, 14-, 15-, 16- og 17-åringer? Skal vi sammen med barna våre i det hele tatt ha det minste fokus på dommeren, utover å heie på vedkommende?

Håpet mitt med dette innlegget, hvis noen orker å lese det, er at det får oss til å reflektere litt rundt hva vi spontant hiver ut av oss på sidelinja og til barna etter kamp. Og hvilke konsekvenser det kan få for den enkelte unge dommer. Mange dommeravgjørelser er ikke rettferdige, noen er til og med helt feil. Men blir vi eller de bedre av å fokusere på det?

Jeg håper også at vi som trygge voksne tør å høflig gi beskjed når vi observerer denne type oppførsel. Kanskje får det vedkommende til å tenke seg om. Jeg kan i hvert fall love dere at det å oppleve å ha støtte fra noen, har alt å si for den unge dommeren som føler seg helt alene på banen.

Her i bygda vår står vi nå foran festhelger med Sommarland Cup i både fotball og håndball. Jeg håper på masse idrettsglede, nye vennskap og gode opplevelser både for spillere, trenere, foreldre – og ikke minst for alle tøffe unge jenter og gutter som kler seg i svart og bærer med seg fløyta ut på banen.

Marie Forberg Jørum