Hold Ctrl-tasten nede (Cmd-tasten på Mac).

Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Selbus 4.divisjonsspillere og deres tre kvinner. Debutant Øyvind nummer tre fra høyre i midterste rekke. (Foto: GARBERG FOTO)
Selbus 4.divisjonsspillere og deres tre kvinner. Debutant Øyvind nummer tre fra høyre i midterste rekke. (Foto: GARBERG FOTO)

Debutant på 41 år

Det er aldri for sent å begynne med håndball. Øyvind Røset er et godt eksempel på det.

41-åringen er del av en håndballfamilie, men uten selv å spille. Det har han gjort noe med. Les hans historie etter den første sesongen i Selbu-drakt. Øyvinds beretning ligger også på lagets facebookside, Selbu IL håndball 4.divisjon herrer.

Jeg er bedt om å oppsummere mitt første år som håndballspiller, og her kommer derfor en beretning fra en førstereisgutt.
Gåte: Hva får en 41 år ung gutt, med knær, ankler og ledd intakt, til å begynne med håndball?
Overgangsalderen? Nei. Er for ung.
Kjedsomhet? Nei. Har allerede alt for mye annet artig å gjøre.
For mye energi? Nei. Er temmelig gåen, døgnet rundt.

Smittet av familien

Det handler mest om at jeg har sett kone og barn drive på med håndball i flere år. Og det har sett så artig ut! Og en bonus i tillegg: Håndball så heller ikke ut til å være spesielt vanskelig. Men det kommer jeg tilbake til.

Da ryktet om et herrelag spredte seg våren 2017, var timingen perfekt. Jeg skjønte at jeg ikke var på landslagsnivå, teknisk sett, men hadde ingen mulighet til å forberede meg på akkurat dette punktet og startet derfor med løping. Kondis måtte det være. Så sykkelen ble parkert, jeg måtte prioritere musklene som var viktige på banen, og derfor ble det løping. Overkroppen var også i sørgelig forfatning, men den fikk vente til halltreninga begynte.

De første treningene, i korte trekk:

Fysisk: Hvorfor får jeg juling hele tida? Hver gang jeg har ballen, blir jeg angrepet og får bank. Første gang jeg ble slengt bortover gulvet var jeg overbevist om at motspilleren måtte få rødt kort; neida, ikke et frikast en gang…

Ball og klister: Det er kul umulig å kaste ballen rett fram. Enten så går den rett ned i gulvet, eller så går den himmelhøyt over mottakeren/målet.

Ball og klister 2: All hud på fingrene forsvinner, og det svir - mye.

Oversikt: De fine lukene man ser fra tribunen, er ikke synlige fra utpå banen.

Keeper og mål: Keeperen dekker ikke mye av målet. Likevel går 90 prosent av skuddene midt på keeper. Selv om man sikter på hjørnene.

Damer fra K5: Jada, de er små, søte og blide, disse damene som trener sammen med oss. Men de er skumle og gir meg bank. Hver gang.

Skader: Trening betyr skade. Nesten på hver økt. Sjelden alvorlig, heldigvis.


Spiller nummer 6, Øyvind Røset –
én av norsk håndballs eldste
debutanter, skulle vi tro. 
Foto: GARBERG FOTO

 

Nå er sesongen over. Hvordan kan jeg oppsummere den?

Først: Jeg sitter på påskefjellet og skriver dette. Og synes at en uke med treningsfri er sløsing med fritid. Kunne jo fått 4-5 gode treningsøkter denne ferieuka! Ja, så artig synes jeg det er med håndball; man er ikke lei seg for at en eventuell skade gjør vondt; man er lei seg fordi man må avbryte treninga. Faktisk så synes jeg at det å våkne opp om morgenen med ømme og vonde muskler etter en trening gir en herlig følelse. Lykke!

Jeg har nok fått til ca. fire treninger i uka gjennom sesongen. Og tipper at jeg kanskje er på G12-nivå. Ting tar tid. Å koordinere ball, føtter og resten av kroppen mens man løper alt man kan forbi motstandere før man kan skyte (midt på) keeper, krever utrolig mye trening. Jeg kommer ennå til kort på det meste; styrke, fart, spenst, teknikk, skudd. Kondisen er grei, da. Men ikke mer enn det.

Kampene: Vi har ikke vunnet så mye. Men det at jeg kan bruke ordet «vi» her, er mye av grunnen til at resultatet ikke spiller så stor rolle. At man er en del av et lag, er helt fantastisk og var noe relativt nytt for meg. Et tap var glemt fem minutter etter kampslutt. Det er selve deltakelsen på treningene (og kampene) som gir meg gleden. Resultatet er bare et tall og nesten uvesentlig.

Trenerne: At trenerne (spesielt Eva Gørill) gidder å instruere en gammel kar i det som er en helt ny idrett for vedkommende, er jeg veldig takknemlig for. Sånt burde egentlig en trener slippe. En ting er å lære opp barn og unge med ei framtid. Noe annet blir det å prøve og lære en mann i førtiåra noe han antakeligvis aldri vil beherske noe særlig…

Laget: Den tålmodigheten og velviljen til å lære bort ting som mange har vist ovenfor meg, når jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre, setter jeg stor pris på. Det er absolutt forståelig hvis noen må himle med øynene fra tid til annen. Jeg håper alle fortsetter neste år også. Kanskje noen nye ønsker å prøve? (Det er bare helt supert når en fersking kommer på trening og er enda dårligere enn meg)

Framtida: Dersom jeg fortsatt klarer å unngå store skader, tenkte jeg å fortsette en sesong til. Minst. Men at det trengs mye og hard trening før neste sesong, er det ingen tvil om. Og man vet aldri om/når man blir skadet, det er bare å kjøre på så lenge det går.

Takk til alle som har bidratt til at dette virkelig har vært en artig vinter, inkludert publikum!

Hilsen,
spiller nummer 6, Øyvind Røset.

 

Her er Selbus 4.divisjonsspillere med trener og støtteapparat, alle kvinner... I parentes alder:

1. rekke fra venstre: Sigurd Engen (40), Markus Fuglem (18), Jon Olav Trondset (25), Mikal Weiseth (17), Sondre Eidem (17)
2. rekke fra venstre: Emil Kvidal Hestnes (22), Håvard Aunehaugen (26), Steffen S. Jenssen (17), Roger Warmdal (45), Øyvind Røset (41), Martin Thyholt (17), John Håvard Lien (16)
3. rekke fra venstre: Eva Gørill Guldseth Aftret (55), Erik Skjølsvold (18), Magnus Aftret (18), Geir Engen (32), Trond Grutsæter (44) Tove Karin Lien (53), Janne Ingveig Uthus (39)
Foto: GARBERG FOTO